Tysklands Die Grünen valgte på en online-konferanse 29. januar ny partiledelse. Ricarda Lang og Omid Nouripour erstatter Annalena Baerbock og Robert Habeck, som har overtatt postene som henholdsvis utenriksminister og økonomiminister i den nye føderale regjeringen. Lang fikk 76 prosent og Nouripour 82 prosent oppslutning fra de 800 stemmeberettigende delegatene. Det var ingen motkandidater.
Den nye lederduoens oppgave vil bli å besørge en beskyttende skjerming av regjeringen, den såkalte «trafikklys»-koalisjonen – «Ampel-Koalition», p.g.a. partifargene – sammensatt av Det sosialdemokratiske partiet (SPD), De Grønne og nyliberalistiske Fri-Demokratenes Parti (FDP). Som Nouripour sa til avisa taz (Die Tageszeitung) er den nye partiledelsens jobb å fungere som et «hengsel» mellom partiet og regjeringen, «som kommuniserer hvorfor vi inngikk visse kompromisser, og hva som er vårt perspektiv».
Med bare få måneder i embetet har Tysklands nye regjering adoptert en krigersk politikk overfor Russland, og en politikk for konfrontasjon med arbeiderklassen. Dette er tydelig ikke bare i dens pandemipolitikk, der regjeringen følger en hensynsløs kurs for massesmitte, men også i utenriks- og miljøpolitikken – to sfærer der miljøpartiet De Grønnes ministre har direkte ansvar.
Annalena Baerbock er en av de viktigste agitatorene i den nåværende kampanjen mot Russland. Det går ikke én dag uten at utenriksministeren truer Moskva med «hardhet» og «massive konsekvenser», mens hun understreker enhet med USA, som risikerer en tredje verdenskrig med krigshissingen mot Russland.
Økonomiminister Habeck, som er ansvarlig for omleggingen til rein energi, De Grønnes politiske hovedplanke, underordner den til big business’ geopolitiske interesser og profittinteresser, og velter kostnadene over på den yrkesaktive befolkningen.
På online-partikonferansen besørget både Habeck og Baerbock en direkte forbindelse og tilknytning mellom klimaendringer, Tysklands geopolitiske interesser og militæroppbygging.
Klimabeskyttelse er, «selvfølgelig, både et utenrikspolitisk og et geopolitisk spørsmål,» sa Habeck. «Vi er avhengige av import av energi, vi er avhengige av en annen geopolitisk verdenssituasjon. ... Det er derfor det er supert og kjempebra at vi har Annalena som vår utenriksminister.»
Baerbock la til: «Når vi snakker om sikkerhetspolitikk, da må vi også alltid snakke om energi- og klimapolitikk. ... Vi vil skape strategisk suverenitet ved å gjøre oss uavhengige av fossil energi i årene som kommer.»
Koronavirus har gjort det klart at «svikten i forsyningskjedene kan bringe i kne økonomiske nasjoner, industrinasjoner, men også alle andre land, mye mer enn kanoner kunne gjort i denne situasjonen.» Derfor er det så viktig at den tyske regjeringen og De Grønne «gjør det veldig klart nå: Vi står ved Ukraina, på sikkerhet, på forsvar, men framfor alt på spørsmålet om å opprettholde økonomisk stabilitet».
Kostnadene av klimaendringer er høye. Det er åpenbart at den presserende nødvendigheten av å redusere CO2-utslipp ikke kan oppnås uten å angripe selskapenes høye profitter og kriseprofitørenes milliardverdier. En slik løsning avviser De Grønne på det sterkeste. Under deres lederskap vil tiltak for klimabeskyttelse akselerere stigningen av levekostnadene og utarmingen av befolkningen.
Magasinet Der Spiegel har kalkulert at opptil 800 000 boliger må renoveres årlig innen 2030, og millioner av olje- og gassoppvarmingssystemer må erstattes, for å kunne oppfylle lovkrav. Kostnaden er estimert til rundt € 175 milliarder [NOK 1 742 milliarder].
Eiendomsselskaper vil velte mesteparten av disse kostnadene over på deres leietakere, og drastisk øke den økonomiske byrden for de 18 millioner husstandene som bor i leid bolig. Én av sju leietakere bruker allerede mer enn 40 prosent av deres inntekter på bolig.
I tillegg til denne byrden kommer de stigende kostnadene for oppvarming og energi, som går til værs sammen med den eskalerende Ukraina-krisa. Prisen på gass ble allerede i fjor nesten doblet, og det er i år forventet en prisøkning på 40 prosent for gassfyring.
Landbruksminister Cem Özdemir (De Grønne) fører også en miljøpolitikk på de fattiges bekostning. Én dag etter jul kunngjorde han i Bild am Sonntag: «Vi må få slutt på junk food priser, de driver gårdene i ruin, hemmer dyrevelferden, promoterer utryddelse av arter og forurenser klimaet.» For De Grønnes velstående klientell er ikke økningen av matvareprisene noe problem. Det er imidlertid en stor bekymring for de millionene som er avhengige av minstelønna og for de Hartz IV-trygdede, der den daglige standardsatsen for mat bare er € 5,19 euro [NOK 52].
Habecks plan om å dekke hele landet med vindturbiner har også frustrert alle De Grønne-partimedlemmer med drømmer om et stille og rolig hus på landet, som ikke så lett forenes med utsiktene til iøynefallende og støyende vindturbiner med 50-meter-lange rotorblader.
Omid Nouripour
Under disse omstendighetene har De Grønnes nye partiledelse en avgjørende rolle å spille, for å skjerme og forsvare regjeringen.
Medlemstallet i partiet har økt kraftig den siste tiden. Fra rundt 50 000 på slutten av 1990-tallet, da De Grønne først gikk inn i en føderal regjering, og 60 000 på midten av 2010-tallet, har nylig medlemstallet steget til 125 000. Med nesten 7 millioner velgere oppnådde De Grønne i 2021 også deres beste føderale valgresultat noensinne. De nye medlemmene og velgerne omfatter sjikt av konservative og fra middelklassen, som støtter De Grønne på grunn av partiets høyreorienterte politikk, så vel som mange yngre mennesker som lever under illusjonen om at De Grønne ville føre en mer konsekvent miljøpolitikk.
Nouripour-Lang-duoen er fininnstilt for å holde dette mangfoldige klientellet samlet.
Omid Nouripour tilhører høyrefløyen, de såkalte «realos» i partiet. I mange år har han vært en av partiets ledende forfektere for hemningsløs militarisme og han støtter fullt ut Baerbocks aggressive utenrikspolitikk.
Han ble født i Teheran i 1975, og familien emigrerte til Frankfurt am Main da han var 13-år-gammel. Der fullførte han videregående og begynte i De Grønne i 1996. I 2006 ble han valgt inn i Forbundsdagen som Joschka Fischers etterfølger, og fokuserte på sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål.
Som utenrikspolitisk talsmann for De Grønnes parlamentariske gruppe tok Nouripour til orde for at Bundeswehr skulle delta i luftangrep mot Syria i 2014. Han avviste den tyske regjeringens våpenleveranser til de irakiske kurderne, med den begrunnelse at skulle beskyttelsesansvaret innenfor FN-rammeverket tas på alvor, da ville det være mer konsekvent å sende ut tyske soldater.
Samme år tok Nouripour til orde for økonomiske sanksjoner mot Russland, på grunn av Ukraina-krisen og et EU-tiltredelsesperspektiv for Ukraina.
Nouripour er styreleder for Den tysk-ukrainske parlamentariske gruppa, og styremedlem i Atlanterbrua – et nettverk av 500 ledende personligheter fra finans, storbedrifter, politikk, media og akademia, som tar til orde for tett tysk-amerikansk samarbeid.
Styreleder for Atlanterbrua er tidligere utenriksminister Sigmar Gabriel (SPD), som i 2019 overtok etter Friedrich Merz, nå partileder for Den kristelig-demokratiske union (CDU). Sammen med Nouripour i styret sitter også tidligere Springer-sjef Kai Dieckmann, Reiner Hoffmann, sjef for Det tyske fagforbundet (DGB), FDP-politikeren Alexander Graf Lambsdorff, James von Moltke fra Deutsche Bank, og Wolfgang Ischinger, tidligere leder av Sikkerhetskonferansen i München. Max Otte, leder for en høyrefraksjon innen CDU og foretrukken kandidat for ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland for posten som forbundspresident, er også medlem av dette nettverket.
Nouripour opprettholder til den dag i dag hans forsvar for Hartz-velferdslovene, som ble innført av en SPD-Grønne-koalisjonsregjering i 2003 – lover som siden har ført til opprettelsen av en enorm lavtlønnssektor og utbredt fattigdom. Da taz spurte ham kort før valget til partileder om hvorfor han støttet Hartz IV, svarte Nouripour: «Fordi intensjonen i seg selv ikke var feil. Og dynamiseringen av lavtlønnssektoren var også grunnleggende sett en riktig tanke. ... Det var en velment idé, som rett og slett har blitt dårlig implementert i dens fulle utstrekning.»
Ricarda Lang
Ricarda Lang er ansvarlig for å imøtekomme og innordne De Grønnes unge tilhengere, som ikke er så åpent for militarisme og Hartz IV-lovene. Lang, 28-år-gammel, er en frafallen juss-student, og den yngste lederen i partiets historie, som har skutt til topps i partihierarkiet. Hun begynte i Grønn Ungdom i 2012, var føderal talsperson for De Grønnes studentorganisasjon i 2014, føderal talsperson for Grønn Ungdom i 2017, nestleder og kvinnepolitisk talsperson for De Grønne i 2019, før hun i 2021 flyttet inn i Forbundsdagen.
Hver gang Lang opptrer offentlig eller gir et intervju legger hun alltid vekt på hennes sosiale engasjement og hennes opphav fra en fattig bakgrunn. «Jeg vet om dette, fra min egen historie,» sa hun til taz. «Jeg vokste opp med ei aleinemor som jobbet som sosialarbeider. Jeg vet hvordan det er å jobbe 40 timer, eller mer, og fortsatt slite med å få endene til å møtes.»
Alt dette er rett og slett smiskende hykleri. Lang støtter fullt ut den antisosiale, høyreorienterte politikken til «trafikklys»-koalisjonen og understreker hennes nære samarbeid med Nouripour, som hun er på telefon med minst fem ganger om dagen, selv før ledervalget.
Spurt av taz om det duale lederskapet bestående av en «realo» og en representant for partiets venstreside ikke automatisk vil føre til mer spenning, svarte hun: «Til syvende og sist er vi alle profesjonelle. Det vi kan oppnå politisk nå, det er hevet over enkeltsaker.» Hun sa hun hadde «en interesse av å få til et sterkt kabinett, at våre folk gjør en god jobb der. Jeg har også interesse av å ha ei sterk parlamentarisk partigruppe. Vi må alle spille sammen som et team.»
Lang bruker helt spesifikt identitetspolitikk for å undertrykke klassespørsmål. Hun paraderer hennes biseksualitet og er aktivt involvert i miljøet rundt LGBT-politikk. Der Spiegel sammenligner henne med Demokratenes kongresskvinne Alexandria Ocasio-Cortez, som også bruker identitetspolitikk for å støtte president Bidens høyreorienterte politikk.
«Lang har gjort det faktum at hun er tjukk til hennes merkevare, og omfortolker fornemmet svakhet som styrke,» skriver Der Spiegel. «Mange kvinnelige politikere av hennes generasjon gjør det samme: For eksempel de unge kongresskvinnene i USA rundt Demokraten Alexandria Ocasio-Cortez, som refererer til deres opprinnelse med sosialt vanskeligstilte bakgrunner, eller til deres hårtap. De har blitt ikoner for en autentisitet som spesielt imøtekommer unge kvinnelige velgeres tidsånd.»
Slike former for identitetspolitikk har ingenting å gjøre med å avvise sosial diskriminering og ulikhet, som bare kan overvinnes i kampen mot kapitalistisk undertrykking og utbytting. I stedet brukes identitetspolitikk av småborgerlige sjikt for å oppnå privilegier og splitte arbeiderklassen.
I et intervju hun ga til Tagesspiegel 2. oktober i fjor, demonstrerte Lang hvilke typer reaksjonære allianser som er mulige på grunnlag av identitetspolitikk. Hun var begeistret for de felles perspektivene som eksisterer med FDP, partiet som er mest assosiert med big business og med partivaremerket for sosial hensynsløshet.
«Vi har mye overlapping med FDP når det kommer til skeiv politikk, og jeg håper vi kan bruke det,» sa Lang. Et samlende element er at «mange unge ønsker en moderne sosialpolitikk som prioriterer selvbestemmelse, og individet».
Denne fikseringen på individet, som Lang deler med de hensynsløse karrieristene i FDP, står i direkte kontrast til interessene til arbeidende mennesker, som bare kan forsvare deres interesser kollektivt som en klasse.
De Grønne oppsto ut fra 1968-studentprotestene. Påvirket av Frankfurtskolens teorier og postmodernismen avviste de opprørske studentene kampen for et sosialistisk perspektiv i arbeiderklassen. Da partiet De Grønne ble stiftet i 1980, sto miljøvern, pasifisme og grasrotdemokrati i sentrum av programmet; det var ikke plass for sosialisme.
De Grønnes overgang til leiren for militarisme og angrep på sosialprogrammer er direkte tilknyttet den materielle framveksten av det sosiale miljøet de baserer seg på. Aksjemarkedet og eiendomsboomen de tre siste tiårene har besørget dem uventede nivåer av velstand, mens fattigdommen har økt ved den andre enden av samfunnet.
De Grønnes supportere har den nest høyeste gjennomsnittsinntekten av alle partier, etter FDP. Av medlemmene har 68 prosent en universitetsgrad, 45 prosent er embetsfunksjonærer eller kontorarbeidere – mer enn i noe annet parti. De frykter arbeiderklassens sosiale motstand fordi den truer deres privilegier. Dét er grunnen til at de reagerer på de voksende sosiale motsetningene, som har kommet til en topp under pandemien, med enda et byks til høyre.
Den giftige blandingen av militarisme og identitetspolitikk som preger De Grønnes nye partiledelse er et uttrykk for denne utviklingen. Det vil uunngåelig bringe De Grønne – og «trafikklys»-koalisjonen som helhet – i skarp konflikt med arbeiderklassen.