Innen bare dager etter den russiske invasjonen av Ukraina påla USA og EU ei rekke vidtrekkende sanksjoner mot Russland, med det siktemål å få lammet landets økonomi ved å avskjære store banker fra det internasjonale finansmeldingssystemet SWIFT, og forhindre den russiske sentralbanken fra å bruke landets valutareserver for å støtte opp rubelen.

Den raske handlingen var resultat av en planlegging som hadde vært på gang i minst tre måneder. Forventningen var at USAs og NATOs nekting av i det hele tatt å vurdere russiske forlangender om en slutt på NATOs fortsatte ekspansjon mot øst, og enhver deltakelse i forhandlinger for å løse landets legitime sikkerhetshensyn, snart ville provosere fram militær handling.

Detaljer om den betydelige planleggingen som la grunnlaget for sanksjonene, som involverte USAs finansminister Janet Yellen og topp-personell fra etterretningsagenturer og militæret, sammen med EU-embetsrepresentanter, ble avslørt i en artikkel publisert i Wall Street Journal den 18. mars.

Ifølge artikkelen begynte planleggingen kort før Thanksgiving (siste torsdag i november) da Yellen møtte høytstående embetsfunksjonærer og sa hun ville kontakte hennes kolleger i Europa og andre steder, «for å formane dem til å begynne forberedelser for en økonomisk respons» på en russisk invasjon.

Møtet var lanseringen av «et enestående økonomisk sanksjonsprogram fra Vestens side, rettet mot en stor økonomi» og «dette programmet, sammen med [en] massiv våpenforsendelse, var frontlinja i Vestens involvering.»

De øverste embetsfunksjonærene fra finansdepartementet involvert i planleggingen var Yellen, hennes visefinansminister og stedfortreder Wally Adeyemo, med ansvar for sanksjonsoperasjoner, og Elizabeth Rosenberg, visefinansminister med ansvar for terrorfinansieringsanliggender.

Kontakten med Det hvite hus var gjennom Daleep Singh, en tidligere funksjonær fra [sentralbanken] Federal Reserve og finansdepartementet, som nå sitter i Det nasjonale sikkerhetsrådet. Han var i fortløpende kontakt med Björn Seibert, en tidligere offisiell representant for det tysk forsvaret, som nå er kabinettsjef for EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.

Utarbeidingen av en avtale med EU var avgjørende betydning for gjennomføringen av sanksjonene, på grunn av konsekvensene de ville ha på EUs økonomi – spesielt da Italia og Tyskland som begge er sterkt avhengige av naturgassleveranser fra Russland. Singh og Seibert begynte i desember diskusjoner om innvirkningene av eventuelle tilbakeslag.

I følge WSJ-artikkelen, som refererer til flere av deltakerne, var det et «uforlignelig nivå av samarbeid og omfang av diskusjonene mellom finansdepartementet, Det hvite hus, handelsdepartementet og EU-kommisjonen».

USA var i stand til å bringe til bords landets erfaring med å pålegge sanksjoner og andre tiltak rettet mot Iran, Nord-Korea og Venezuela, så vel som bestrebelsen de har gjort for å lamme den gigantiske kinesiske telekommunikasjonsprodusenten Huawei.

Aksjonen mot Russland, verdens 12. største økonomi, og en stor leverandør av olje, gass, korn og mange viktige industrimetaller, brakte imidlertid disse operasjonene opp til et nytt nivå.

Tidlig i februar, flere uker før den russiske invasjonen, dro sentrale amerikanske embetsrepresentanter til Brussel hvor de «tilbrakte timer i EU-kommisjonens hovedkvarter for å hamre ut planen».

Gjennom hele denne perioden insisterte Det hvite hus på at Russland ville invadere, basert på «etterretnings»-rapporter.

Men vissheten som lå til grunn for disse uttalelsene var ikke resultat av noen avanserte spionoperasjoner. De var tuftet på forståelsen at USAs nekting av å føre noen som helst form for diplomatiske forhandlinger hadde rygget Russland opp i et hjørne. Som Biden sa den 20. januar, Putin vil måtte «gjøre noe».

Det legges nå ytterligere planer for å utvide sanksjonene, både mot Russland og bredere ut.

Yellen sa tidligere denne måneden at det «så visst er relevant for oss å jobbe med våre allierte for å vurdere ytterligere sanksjoner».

Nå er det Kina som kommer inn i skuddlinja. USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan sa i forrige uke at USA vurderer «sekundære» sanksjoner rettet mot land som av USA anses å yte bistand til Russland, ved å hjelpe landet med å omgå tiltakene som er satt ut i livet. I realiteten betyr dette at USA kan tolke normale handels- og finansavtaler som å være at det besørges slik bistand, om de skulle velge å gjøre det.

«Vi har ei rekke verktøy for å sikre overholdelse, og et av disse verktøyene er utpekingen av individer eller enheter i tredjeparts jurisdiksjoner som ikke overholder amerikanske sanksjoner, eller som gjennomfører systematiske bestrebelser for å svekke eller omgå dem,» sa han til journalister.

Sekundære sanksjoner er et kontroversielt tema i EU, fordi unionen motsatte seg at de ble pålagt europeiske selskaper som handlet med Iran etter at Trump-administrasjonen hadde sanksjonert landet. Det var EU imidlertid ikke i stand til å gjøre noe med.

På spørsmål om anliggendet sist fredag sa von der Leyen at de allierte så «dypt» inn i sanksjonsregimet, for å se om det var noen smutthull. Det vil bli iverksatt tiltak for å stenge dem, la hun til, som skulle gjøre omgåelser umulig.

Hva angår Kina har USAs president Biden sagt at Beijing vil konfrontere «konsekvenser» dersom landet skulle bistå Russland.

Yellen sa til næringslivskanalen CNBC på fredag at det var for tidlig å pålegge Kina sanksjoner, og at det på nåværende tidspunkt ikke ville være relevant. Men kommentarene var en implisitt trussel.

«Vi snakker privat og i det stille, som høytstående embetsfunksjonærer i administrasjonen, med Kina, for å sikre at de forstår vår posisjon,» sa hun.

I andre trekk har G7-gruppa av store imperialistmakter sagt den vil handle imot ethvert salg av russiske gullreserver med det formål å støtte opp landets valuta.

En uttalelse fra Det hvite hus sa at G7-ledere og EU vil jobbe i fellesskap for å avskjære Russlands mulighet til å anvende landets internasjonale reserver for å støtte opp under økonomien. Uttalelsen gjorde det klart at «enhver transaksjon som involverer gull, relatert til sentralbanken i Den russiske føderasjonen, er dekket av eksisterende sanksjoner.»

Sanksjonsregimet pålagt av USA har implikasjoner som går langt forbi Russland.

Tiltakene som er pålagt så langt gjør det klart at ethvert land, inkludert vesentlige makter, som krysser amerikansk imperialismes vei i dens pådriver for å åpne nye regioner av verden for plyndring, umiddelbart kan ekskluderes fra det globale finanssystemet basert på amerikanske dollar.

Larry Fink, sjefen for det gigantiske investeringsfondet BlackRock, sa i en vesentlig viktig kommentar i hans brev til aksjonærene i forrige uke: «Den russiske invasjonen av Ukraina har satt en stopper for globaliseringen vi har opplevd de tre siste tiårene.»

Med andre ord, perioden som etterfulgte oppløsingen av Sovjetunionen, angivelig basert på markedsmekanismer og finansens frie bevegelse, er over og en ny situasjon er i ferd med å oppstå.

Fink sa at selskaper og regjeringsmyndigheter ville se etter å få flyttet mer av deres virksomheter tilbake til egne land eller nære naboland, i engelsk finansterminologi ‘to onshore’ eller ‘nearshore’. Som også var tilfellet på 1930-tallet har denne flyttingen tilbake til det «nasjonale arnestedet» – ‘the national hearth’ – geoøkonomiske og strategiske implikasjoner.

De amerikanske aksjonene mot Russland utgjør et stort slag mot det internasjonale finanssystemet. Fra nå av må ethvert land vurdere at de utenlandsreserver de måtte ha denominerte i dollar, over natta kan gjøres i det alt vesentlige verdiløse.

Resultatet vil ikke bli etableringen av et nytt globalt finanssystem basert på en annen valuta, som eksempelvis euro, enn si den kinesiske yuan.

Tendensen vil snarere gå i retning av oppdelingen av verden i gjensidig stridende valuta- og økonomiblokker, i likhet med blokkene på 1930-tallet, som spilte en vesentlig rolle i å legge forholdene til rette for den andre verdenskrig.