De politiske konturene til Sarah Wagenknechts nye parti blir stadig tydeligere. Etter partiets offisielle stiftelse 8. januar, holdt Sahra Wagenknecht Alliansen – Fornuft og rettferdighet, Bündnis Sahra Wagenknecht – Vernunft und Gerechtigkeit (BSW), den 27. januar sin første nasjonalkonferanse der partiet presenterte et 20-siders manifest for Europa-valgene.

Konferansen fant sted mot bakteppet av kapitalistsamfunnets dypeste internasjonale krise siden slutten av den andre verdenskrig. Den tyske regjeringen forbereder seg for en tredje imperialistisk verdenskrig og ruster opp i en grad ikke sett siden Hitler. Den fører krig mot Russland, støtter genocidet på palestinerne i Gaza og hjelper USA med å antenne en brann i Midtøsten og forberede for en nukleær konfrontasjon med Kina.

Det nye partiet har som siktemål å legge lokk på den voksende motstanden mot denne vanvittige krigspolitikken og å undertrykke klassekampen som står i veien for styringsklassens krigsplaner. Partiet utgyter noen pasifistiske fraser og skravler om «sosial rettferdighet», men dets reelle program er militaristisk og antiarbeiderklasse.

Partiet sikter på den såkalte «hardtarbeidende middelklassen», fagforeningsfunksjonærer og medlemmer av det statlige sikkerhetsapparatet. I hennes konferansetale snakket Wagenknecht om de forskjellige sosiale miljøene de 450 delegatene kom fra, alle nøye utvalgt av partiledelsen for å unngå kontroverser. De første hun nevnte var «fagforeningsfunksjonærer, bedriftsrådsrepresentanter og vellykkede gründere, sykepleiere og politibetjenter». Vær oppmerksom på rekkefølgen!

Fagforeningsfunksjonærer og bedriftsrådsrepresentanter har i årevis tjent som godt betalt næringslivspoliti, som selskapene har kunnet stole på for problemfritt å gjennomføre lønnskutt og oppsigelser. Politibetjenter legemliggjør statsapparatets væpnede styrker, som brukes til å undertrykke sosial motstand.

Nevnelsen av sykepleiere tjener derimot bare som et fikenblad. Wagenknechts parti er strengt imot beskyttelsestiltak mot koronaviruset, der fraværet av dem har betydd at spesielt arbeidere og sykepleiere har måttet lide. BSW fordømmer til og med i ettertid regjeringens fullstendig utilstrekkelige tiltak i den innledende fasen av pandemien som «politisk autoritarisme».

BSWs manifest for Europa-valgene er et høyreorientert, pro-kapitalistisk program. Det er ingenting i manifestet som ikke kunne bli funnet i samme eller lignende form i programmene til kristelig-demokratene (CDU), sosialdemokratene (SPD), liberal-demokratene (FDP), De grønne eller til og med fra ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD). I den grad det kritiserer Den europeiske union, gjøres det ikke fra venstre, fra den europeiske arbeiderklassens felles interesser, men fra høyre, fra standpunktet de nasjonale interessene til selskapene og bankene.

BSW ønsker å opprettholde EU for å forsvare europeisk imperialisme mot dens internasjonale rivaler, deriblant USA. «Vi ønsker å bidra til EUs tilbakevending til unionens politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige autonomi,» heter det i programmet. «Europa må bli en uavhengig aktør på verdensscenen i stedet for å være en bondebrikke i konflikten mellom stormaktene og underordne seg USAs interesser.»

Det sier seg selv at en slik «sikkerhetspolitisk uavhengighet» for Europa krever en sterk hær i en verden som i økende grad karakteriseres av krig og handelskriger. Programmet advarer eksplisitt for at Europa «vil bli taperen på grunn av kontinentets geografiske beliggenhet og dets avhengighet av råvarer, energikilder og eksportmarkeder». Forpliktelsen til et «fredelig Europa i en multipolar verden» og fraser om nedrusting, avspenning, fredelig konfliktløsning og diplomati, som også finnes i programmet, er bare dekorativt tilbehør.

Det er betydningsfullt at NATO ikke nevnes i det hele tatt, enn si en oppfordring om oppløsing av verdens mest aggressive militærallianse. Programmet opprettholder også uttrykkelig Den felles europeiske utenriks- og forsvarspolitikken, Common Foreign and Security Policy og Common Security and Defence Policy (FUSP og CSDP). Partiet krever bare prinsippet om enstemmighet for internasjonale europeiske militæroppdrag, og at de skal være underlagt tysk parlamentarisk godkjenning.

Innen EU ønsker Wagenknecht-partiet å styrke nasjonalstatene. Det går inn for EUs indre marked, men ønsker å begrense den frie bevegelsen av arbeidere – dvs. arbeidernes rett til å arbeide i det landet de velger – som partiet holder ansvarlig for dårlige lønninger, usikker sysselsetting og fattigdom. I stedet for å forene europeiske arbeidere i kampen mot kutt i lønninger og sosiale utlegg, prøver Wagenknecht-partiet å splitte dem ved å skylde på konkurranse fra deres europeiske arbeidskolleger – og ikke selskapenes profittmotiv – for fallende levestandarder.

BSWs holdning til flyktninger og immigranter viser tydeligst den reaksjonære kjernen i partiets politikk. Den er ikke noe forskjellig fra holdningen til AfD og andre fascistpartier. I valgmanifestet står det at «en fullstendig feilstyrt immigrasjonspolitikk» har skapt «islamist-påvirkede parallellsamfunn der lov og orden bare gjelder i begrenset utstrekning, sharialov forkynnes, og barn vokser opp til å hate vestlig kultur». Partiet oppfordrer til «en grunnleggende reform av flyktning- og immigrasjonspolitikken» og går inn for «asylprosedyrer ved ytre grenser og i tredjeland».

BSWs økonomiske program fokuserer på små og mellomstore bedrifter (SMB), som det beskriver som «motoren i den europeiske og spesielt den tyske økonomien» og som partiet oppfordrer til subsidier og beskyttende tolltiltak for. Det stritter mot «anglo-saksisk-påvirket Blackrock-kapitalisme», som har erstattet de «en gang sterke europeiske velferdsstatene», men gjør det utelukkende fra den mindre kapitalens perspektiv, som føler seg knust av storkapitalen.

Programmet inneholder ingen seriøse tiltak mot hedgefonds og bankers makt, enn si oppfordringer til deres ekspropriasjon. Selv skatter på selskapsprofitter og formuer økes bare minimalt i BSW-programmet. Det klager for eksempel over at «selskapsskattesatsene har falt med mer enn halvparten siden 1980-tallet, til dagens nivå på 24 prosent», bare for tre avsnitt seinere å kreve «en minsteskattesats på selskapsprofitter på 25 prosent» – dvs. 1 prosent mer.

BSWs program for Europa-valgene er så høyreorientert og frastøtende at lederene for partikonferansen inviterte den nå 80-år-gamle tidligere sosialdemokraten Oskar Lafontaine til å holde avslutningstalen. Lafontaine gikk lange veier; raste mot opprusting, krigen mot Russland, sosial urettferdighet og den tyske regjeringens politiske orienteringer.

Han prøvde å overbevise hans publikum at Tyskland kunne forvandles til et velstående kapitalistisk paradis om bare «sunn fornuft» kunne seire i politikken. Om ikke regjeringspolitikerne hadde «mistet vettet», om de ikke hadde blitt «gale», om ikke den «dummeste regjeringen i historien» hadde ført landet ned i avgrunnen, da ville alt vært i den skjønneste orden, hevdet han.

Man venter forgjeves på at Lafontaine skal forklare årsakene til den sosiale krisa. Han avviser ideen om at det har noe å gjøre med det kapitalistiske sosiale systemet, som er bankerott ikke bare i Tyskland, men over hele verden. Som en bruktbilforhandler som selger sine kunder ei nedslitt kjerre som en feilfri toppmodell, resirkulerer han i det uendelige gamle politiske oppskrifter som for lengst har mislyktes: Alt man måtte gjøre var å gå tilbake til den økonomiske politikken til Ludwig Erhard (CDU) og utenrikspolitikken til Willy Brandt (SPD) – og Tyskland ville bli ei øy av lykke, er hans budskap.

Lafontaine er en ekspert på å selge den mest høyreorienterte politikken med venstreorienterte fraser. Før han grunnla Die Linke (Venstrepartiet) sammen med Gregor Gysi i 2007 – som det eventuelle etterfølgerpartiet til det stalinistiske statspartiet i det tidligere Øst-Tyskland – hadde han i 40 år topp-posisjoner i parti- og regjeringsapparatet. Som borgermester i Saarbrücken innførte han tvangsarbeid for velferdsmottakere, som ministerpresident i Saarland avviklet han stille og rolig kullgruve- og stålindustrien, som SPDs nasjonalformann hjalp han Gerhard Schröder til å bli kansler, og gå videre til å ta etterkrigstidens Tysklands væpnede styrker inn i deres første utenlandske kampoppdrag, samtidig med å pålegge velferdsnedskjæringer hjemme. Med Die Linke fortsatte han politikken med sosiale kutt under et pseudo-venstre-dekke – med katastrofale sosiale konsekvenser.

Nå grunnlegger Lafontaine, som i 2014 giftet seg med Sahra Wagenknecht, hans tredje parti. Men denne gangen vil ikke hans juks lykkes. Løgnene og illusjonene han sprer, sprekker raskere enn såpebobler.

Enhver som ønsker å konfrontere trusselen om krig og militarisme og stoppe sosial tilbakegang, må slåss for å omvelte kapitalismen. Og det er det bare én måte å gjøre: Mobilisering og forening av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Det er hva Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, står for. Partiet stiller i Europa-valgene for å vinne arbeidere og unge mennesker over hele Europa for dette perspektivet sammen med sine søsterpartier i Den fjerde internasjonale. Partiet slåss for et Forente sosialistiske stater av Europa.