Valget av Anura Kumara Dissanayake, partileder for Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), til Sri Lankas nye utøvende president, kunngjort søndag, er en refleksjon av den dype økonomiske, sosiale og politiske krisa som har rammet landet siden dets mislighold av gjeldsforpliktelser i 2022, og den påfølgende masseoppstanden som tvang tidligere president Gotabhaya Rajapakse til å flykte fra øya og trekke seg.

Størrelsen av det politiske skiftet indikeres av det faktum at JVP og partiets valgfront, National People’s Power (NPP), aldri før har hatt presidentskapet og bare noen gang har vært en juniorpartner i regjeringen. I 2019-presidentvalget vant Dissanayake bare 3 prosent av stemmene sammenlignet med 42 prosent i valget på lørdag.

Det faktum at opptellingen måtte gå til en andre telling av preferanser for å avgjøre resultatet, understreker oppløsingen av det politiske etablissementet i Colombo de siste årene, under enormt økonomisk og politisk press. De to partiene som har styrt Sri Lanka siden den formelle uavhengigheten i 1948 – United National Party (UNP) og Sri Lanka Freedom Party (SLFP) – eksisterer ikke lenger i deres tidligere form.

Den foregående presidenten, Ranil Wickremesinghe, som ble antidemokratisk installert av parlamentet for å erstatte Rajapakse, leder en rest av UNP som i 2020 ble splittet, der utbrytergruppa dannet partiet Samagi Jana Balawegaya (SJB). Wickremesinghe oppnådde lørdag bare 17 prosent av stemmene, mens SJBs kandidat og partileder Sajith Premadasa fikk 33 prosent.

Wickremesinghe, som har vært sentral for å pålegge brutale innstramminger forlangt av Det internasjonale pengefondet (IMF), har styrt med støtte fra partiet Sri Lanka Podujana Peramuna (SLPP) – den viktigste komponenten etter en splittelse i SLFP. SLPP-stemmene på lørdag var delte – noen støttet Wickremesinghe mens andre støttet kandidaten Namal Rajapakse som bare fikk 2,6 prosent av stemmene.

Den dramatiske økningen i oppslutning for JVP/NPP er et produkt av to innbyrdes relaterte prosesser – den sydende fiendtligheten og raseriet i breie lag av befolkningen over den sosiale krisa som fortsetter å forverres, på den ene siden; og støtte til JVP/NPP i deler av styringsklassen som virkemiddelet for å forhindre enhver gjenoppliving av 2022-oppstanden fra å ta en revolusjonær vei.

JVP og Dissanayake var i stand til å utnytte masseopposisjonen mot det politiske etablissementet som lenge har vært dominert av figurer og familier som Wickremesinghe, Rajapaksene og Premadasaene, ved å posere som et radikalt alternativ og avgi falske løfter om å lindre massenes lidelser. Partiets valgretorikk fordømte tidligere regjeringers grådighet og korrupsjon for å dekke over rotårsaken til situasjonen som millioner står overfor i kapitalismens globale krise.

Selv om JVP ofte i media refereres til som «marxistisk» eller «venstreorientert», har JVP for lenge siden forkastet partiets sosialistiske pretensjoner og retorikk. JVP ble dannet i 1966 på grunnlag av en blanding av maoisme, castroisme og singalesisk populisme, og ledet to katastrofale opprør av landlige singalesiske ungdommer som resulterte i slakting av titusener. Partiet har siden forlatt sine våpen for parlamentseter og en plass i det politiske etablissementet, men har utvilsomt beholdt en viss radikal aura.

Dissanayakes løfter om å gjenoppbygge økonomien og heve levekårene til massene gjennom elimineringen av korrupsjon og styringselitenes privilegier er basert på ei løgn. JVP/NPP har insistert på at de vil pålegge IMFs agenda for innstramminger mot ei redningspakke på $ 3 milliarder som vil bety et brannsalg av statseide næringsvirksomheter, ødeleggelsen av en halv million offentlige arbeidsplasser, dype inngrep i viktige samfunnstjenester, som helse og utdanning, og vedvarende inflasjon der prissubsidier elimineres.

Dissanayake har erklært at han vil reforhandle vilkårene for lånet, men IMF har allerede gjort det klart at det ikke er spillerom for endringer. IMF-misjonen skal faktisk returnere til Colombo i løpet av de neste fjorten dagene. Misjonssjef Peter Breuer erklærte i forrige måned rett ut at «Sri Lankas knivsegg-bedring er ved et kritisk vendepunkt» og «rettidig implementering av alle programforpliktelser er avgjørende … for å besørge økonomien et solid fotfeste».

Mens JVP har lovet sosial forbedring for arbeidende mennesker har partiet forsikret styringsklassen at det vil handle i deres interesser. Dissanayake talte 4. september til et møte av industrirepresentanter og forretningsmenn innkalt av NPPs Business Forum, hvor han lovet under hans regjering full beskyttelse av profittinteressene til innenlandske og utenlandske investorer, og forsikret dem at en NPP/JVP-regjering ikke ville avvise IMF-programmet.

I et annet tegn på at JVP har støtte fra deler av styringsklassen var avtroppende president Wickremesinghe raskt ute med med å gratulere Dissanayake, og erklærte at han var «sikker» på at politikeren, som han omtalte som «min president», ville «styre Sri Lanka videre på en vei for fortsatt vekst og stabilitet». Mens Wickremesinghe under valgkampen advarte at en NPP-ledet regjering ville krasje økonomien, er hans helhjertede tilslutning til Dissanayake en erkjennelse av at en JVP-regjering raskt vil droppe valgløfter som er i konflikt med kravene fra internasjonal finanskapital.

Samtidig vil JVP/NPP, etter forlengst å ha forlatt sin «antiimperialisme» demagogi, fortsette integreringen av øya inn i den USA-ledede konfrontasjonen og krigspådriveren mot Kina. Dissanayake har flere ganger møtt USAs ambassadør Julie Chung, inkludert midt under 2022-oppstanden der hun gjorde et poeng av å besøke JVP-kontorene. Hun var åpenbart forsikret om at amerikanske interesser ville bli støttet, og erklærte at JVP var «et betydelig parti» som resonerte med offentligheten.

I et annet tegn på JVPs utenrikspolitiske innordning ble Dissanayake også gratulert av den høyreorienterte indiske statsministeren Narenda Modi, som understreket Sri Lankas strategiske betydning og erklærte at han så fram til å styrke samarbeidet med øya. Dissanayake besøkte i forkant av valget India, en viktig strategisk partner i USAs krigspådriver mot Kina, for å forsikre New Delhi om at JVP var ombord.

I hans tale til nasjonen søndag kveld appellerte Dissanayake for nasjonal enhet i et forsøk på å skjule JVPs pro-business og pro-imperialisme orientering og delegitimere enhver opposisjon mot partiets pro-kapitalisme politikk. «Alle – de som stemte på meg og de som ikke gjorde det – vi har et ansvar for å ta dette landet framover,» erklærte han.

Av betydning var at øyas tamilske og muslimske minoriteter ikke ser på JVP/NPP med annet enn dyp mistenksomhet og direkte fiendtlighet. JVP er gjennomsyret av singalesisk sjåvinisme og var en forskanset supporter av den ruinerende 26-år-lange kommunalistiske krigen mot separatistene Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE). Partiet forsvarte militærets krigsforbrytelser, deriblant slaktingen av titusenvis av tamilske sivile i krigens siste måneder i 2009. Dissanayake oppnådde bare 10 prosent eller mindre av stemmene i det tamilske flertallet nord og øst på øya.

Forøvrig, den utbredte støtten for JVP/NPP i andre områder av øya vil raskt forsvinne der masser av arbeidende mennesker kommer til å innse at Dissanayakes løfter var ei pakke løgner når deres levekår forverres. Socialist Equality Party har advart at JVP/NPP, i likhet med Wickremesinghe, vil ty til politistatstiltak for å undertrykke den uunngåelige fornyelsen av streiker og protester. NPP har bygget kollektiver av pensjonerte militær- og politifolk som forberedelse til repressive trekk under sin regjering.

Arbeidere og ungdom burde huske at på slutten av 1980-tallet støttet JVP opp partiets reaksjonære nasjonalistiske kampanje mot India-Sri Lanka Avtalen med attentater mot hundrevis av politiske motstandere, fagforeningsfunksjonærer og arbeidere. Partiet opponerte mot India-Sri Lanka Avtalen basert på fordømmelse av «indisk imperialisme», som det nå har droppet. Dissanayake vil imidlertid ikke nøle med å ty til antitamilsk sjåvinisme, som er dypt innebygd i JVPs politiske DNA, for å splitte og avspore enhver massebevegelse mot hans regjerings politiske orienteringer.

Mens han forbereder for å tiltre embetet indikerte Dissanayake at han om kort tid vil oppløse parlamentet og avholde parlamentsvalg, da han ønsket en regjering med et «mandat». For øyeblikket har JVP/NPP bare tre av parlamentets 225 seter, og Dissanayake ønsker tydeligvis et tidlig valg for å styrke sin posisjon før han hensynsløst implementerer IMFs innstrammingsagenda.

Valget av Dissanayake demonstrerer at øya er i en tilstand av enorm politisk endring. Ingen av anliggendene som ble reist i 2022-oppstanden har blitt løst, og de kan heller ikke løses under en JVP-ledet regjering. Det folkelige raseriet har faktisk brutt ut gang på gang i streiker og protester mot IMFs innstrammingspolitikk. Nøkkelrollen til JVP og partiets fagforeninger i å begrense og undertrykke opposisjonen er utvilsomt én grunn til at styringsklassen har vendt seg til Dissanayake.

Men som i 2022, da arbeidende mennesker i deres millioner gjentatte ganger trosset Rajapakse-regjeringen, vil massene igjen komme i konfrontasjon med Dissanayake-regjeringen, før heller enn seinere. SEP stilte sin kandidat Pani Wijesiriwardena i presidentvalget for å forberede arbeiderklassen på klassekampene framover, på grunnlag av et genuint revolusjonært sosialistisk og internasjonalistisk program.

Wijesiriwardena advarte arbeidere og ungdom om at ingen av deres presserende behov, eller farene for en kommende verdenskrig, kunne løses innen kapitalismens rammeverk eller gjennom parlamentet, og utarbeidet en strategi for arbeiderklassen som nå antar en presserende nødvendighet. Han avviste ettertrykkelig alle former for nasjonalisme og kommunalisme og understreket behovet for å bygge en uavhengig enhetlig bevegelse av arbeiderklassen på Sri Lanka, i hele Sør-Asia og internasjonalt, for å slåss for sosialisme.

SEP oppfordrer arbeidere til å bygge aksjonskomitéer på hver fabrikk, arbeidsplass, plantasje og nabolag, uavhengig av alle kapitalistpartiene og deres fagforeninger, så vel som blant de fattige på landsbygda. SEP tar til orde for en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av arbeidere og landsbygdmassene basert på representanter for disse aksjonskomitéene. Dette har som mål å utvikle en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, samle de fattige på landsbygda, for å omvelte borgerlig styre og etablere en regjering av arbeidere og bønder for å implementere sosialistisk politikk.

I et felt med 38 presidentkandidater fikk Wijesiriwardena 4 410 stemmer. Det faktum at for å stemme for SEP måtte velgerne avvise de sentrale kandidatene, så vel som de fra forskjellige falske venstreorganisasjoner, betydde at arbeidere og ungdom traff en klassebevisst beslutning basert på en tiltrekning til partiets sosialistiske og internasjonalistiske perspektiv. Det som nå imidlertid er nødvendig er at hver av disse velgerne og andre seriøst vurderer omfanget av den nåværende politiske krisa, og tar opp SEPs oppfordring om å bygge aksjonskomitéer og tilslutter seg partiet som et virkemiddel for å slåss for en sosialistisk løsning på katastrofene arbeidende mennesker konfronterer.