Etter at høytstående NATO-tjenestemenn offentlig oppfordret Ukraina til å bruke NATO-våpen for å angripe dypt inne i Russland, presenterte Russlands president Vladimir Putin formelt en foreslått oppdatering av Russlands nukleærdoktrine som ville utvide betingelsene for hvordan Moskva vil bruke atomvåpen.

I en uttalelse onsdag forut for et møte i Det russiske sikkerhetsrådet erklærte Putin: «Aggresjon mot Russland fra enhver ikke-atomvåpenstat, men med deltakelse eller støtte fra en atomvåpenstat, burde betraktes som et felles angrep på Den russiske føderasjon.»

Han la til: «Vi forbeholder oss retten til å bruke atomvåpen i tilfelle aggresjon mot Russland og Belarus.»

Dette er den mest klare og konkrete trusselen til nå fra Putin om å bruke Russlands nukleære arsenal, et av de to største i verden, til å respondere på pågående og stadig utvidende angrep av Ukraina, med NATO-maktenes støtte, mot russiske byer og infrastruktur.

USAs utenriksminister Antony Blinken besøkte tidligere denne måneden Kiev, hvor han sterkt antydet at USA ville gå fram med planen om å tillate Ukraina å bruke langtrekkende NATO-våpen mot Russland. «Vi har justert og tilpasset oss etter hvert som behovene har blitt endret, ettersom slagmarka har blitt endret,» sa han som respons på spørsmål om planen, «og jeg er ikke i tvil om at vi vil fortsette å gjøre det.»

Etter møtet i Kiev rapporterte The Guardian at «britiske regjeringskilder indikerte at en beslutning allerede var tatt om å tillate Ukraina å bruke Storm Shadow kryssermissiler på mål inne i Russland». The Economist og Washington Post har publisert lederartikler som støtter angrep på Russland med NATO-våpen, mens den tidligere britiske statsministeren Boris Johnson har promotert trekket i en kronikk i Spectator.

Kampanjen innen amerikanske media og det politiske etablissementet som oppfordrer Ukraina til å angripe russiske byer med NATO-våpen har vært sentrert rundt påstanden at Russlands uttalte politikk for bruk av atomvåpen for å forsvare sitt territorium er en bløff.

Denne oppfatningen, gjentatt i hver eneste amerikanske avis og offentlig akseptert av det amerikanske politiske etablissementet som evangelium, er en absurditet. I virkeligheten vet de innen det amerikanske og europeiske politiske etablissementet som kommer med denne påstanden at den er falsk, og de lyver rett og slett for offentligheten. De vet at Putin ikke bløffer.

Dette ble gjort klart i en artikkel publisert torsdag i New York Times, med tittelen «Amerikansk etterretning understreker risikoer med å tillate langtrekkende angrep av Ukraina.»

Times rapporterer: «Amerikanske etterretningsbyråer tror Russland sannsynligvis vil gjengjelde med større slagkraft mot USA og landets koalisjonspartnere, muligens med dødelige angrep, hvis de enes om å gi ukrainerne tillatelse til å anvende amerikanske, britiske og franskleverte langtrekkende missiler for angrep dypt inne i Russland, sa amerikanske tjenestemenn.»

Artikkelen fortsetter: «Etterretningsvurderingen beskriver ei rekke mulige russiske responser på en beslutning om å tillate langtrekkende angrep med bruk av amerikansk og europeiskleverte missiler,» inkludert «potensielt dødelige angrep på amerikanske og europeiske militærbaser».

Som amerikanske presidenter gjentatte ganger har erklært – mens NATO ble utvidet til å omfatte nesten alle land i Øst-Europa – ethvert russisk angrep mot territoriet til ethvert medlemsland vil bli ansett som et angrep på hele NATO. I henhold til Artikkel fem i NATO-charteret ville hvert medlem av alliansen være forpliktet til å gå til krig med Russland.

Betydelige deler av det amerikanske politiske etablissementet ikke bare aksepterer muligheten for en vesentlig russisk militær respons, men prøver faktisk å provosere Russland til å gå til dette handlingsforløpet.

Uansett hvordan Russland responderer på beslutningen, landets gjengjeldelse vil bli grepet til for massivt å intensivere USAs involvering i krigen. Datoen for Russlands respons vil bli kalt «dagen da alt ble endret», der «Putin lanserte hans uprovoserte og uberettigede» angrep, eller «dagen da Putin for alltid knuste tabuet om bruk av atomvåpen».

Amerikansk imperialisme, der den søker å intensivere krig over hele verden, fungerer med provokasjon som virkemiddel, enten det er i Russland, Midtøsten eller i Stillehavet. Elbridge Colby, forfatter av 2018 US National Security Strategy, forklarer i hans bok fra 2021, Strategien for benektelse [‹The Strategy of Denial›], hvor viktig det er for amerikansk propaganda å tvinge det amerikanske militærets mål til å «avfyre det første skuddet» og dermed bli ansett som angriperne:

Kanskje den klareste og noen ganger viktigste måten å sørge for at [en motstander] blir ansett på denne måten, er ganske enkelt ved å sikre at det er den som angriper først. Få menneskelige moralske intuisjoner er dypere forankret enn at den som startet det er angriperen, og følgelig den som angivelig eier en større andel av moralsk ansvar.

Med andre ord, enhver gjengjeldelse fra Russland ville være virkemiddelet til å orkestrere en massiv eskalering av krigen, ledsaget av vidtrekkende angrep på demokratiske rettigheter, tilsvarende terrorangrepene den 11. september 2001, men av en enda større skala.

Seksjonene av det amerikanske og europeiske politiske etablissementet som presser på for en vesentlig eskalering mot Russland frykter at tiden renner ut.

For det første, det ukrainske militæret, etter å ha kjempet «til den siste ukrainer», står overfor katastrofe. Russland synes å være på randen av et betydelig militært gjennombrudd i Donbas. Samtidig med økende innenlandsk opposisjon mot krigen i Ukraina, står hele østfronten i fare for å kollapse foruten en betydelig intervensjon fra NATO.

De frykter at et nederlag i Ukraina ville bli katastrofalt for amerikansk imperialismes posisjon, med ikke bare militære, men økonomiske konsekvenser, som betydelig undergraver dollarens rolle som verdens reservevaluta.

For det andre, valget kan godt bringe tidligere president Donald Trump til makten, og med ham en seksjon av det amerikanske politiske etablissementet som anser Ukraina-krigen som en distraksjon fra det de anser som amerikansk imperialismes høyeste prioritet: krig med Kina. Trump, der han ser den katastrofale krigen i Ukraina som en svakhet for visepresident Harris, appellerer også demagogisk til folkelig misnøye med krigen som et virkemiddel til å bygge opp hans fascistbevegelse, selv om hans administrasjon, ved å levere dødelige våpen til Ukraina i 2019, spilte en vesentlig rolle i å provosere fram krigen. For å foregripe de utenrikspolitiske konsekvensene av en potensiell Trump-seier, forflytter Det hvite hus seg for å skape «fakta på bakken» som gjør en eskalering av krigen uunngåelig.

Begge disse elementene i den objektive situasjonen fører til at dominerende seksjoner av det amerikanske politiske etablissementet presser på for en kraftig og rask opptrapping av krigen i løpet av de to neste månedene, med potensielt katastrofale konsekvenser for hele menneskeheten.

Det er åpenbart at det er betydelige splittelser innen administrasjonen og staten over den politiske orienteringen. Kampen mot krig kan imidlertid ikke baseres på spekulasjoner om splittelsene innen styringsklassen, enn si å underordne arbeiderklassens uavhengige handling til håp om utviklingen av opposisjon mot eskalering fra den ene eller den andre seksjonen av styringsklassen.

Den store faren er at det store flertallet av befolkningen ikke har noen anelse om de enorme risikoene tilstede i den nåværende situasjonen. Det er presserende nødvendig å slå alarm, for å advare arbeiderklassen om det amerikanske politiske etablissementets vidtrekkende krigsplaner.

Over hele verden, og på tvers av USA, trer arbeidere inn i kamp. Tusenvis av arbeidere ved Boeing, USAs største flyprodusent og en stor forsvarskontraktør, fører en besluttsom og målbevisst streik for å beskytte deres arbeidsbetingelser og levestandarder. Dette er del av ei breiere bølge av arbeiderklassemotstand mot kapitalistisk utbytting, som intensiveres av de enorme ressursene som går til opptrappingen av krig.

Den sentrale strategiske oppgaven er å utvikle en bevisst forståelse innen arbeiderklassen for at kampen mot kapitalistoligarkenes krig hjemme må smeltes sammen med kampen mot imperialistkrig, og at begge er uløselig knyttet til kampen mot det kapitalistiske profittsystemet og for sosialisme.