Jo mer den genocidale og imperialistiske karakteren av krigen i Midtøsten blir åpenbar, og jo flere menn, kvinner og barn som blir drept og lemlestet av israelske bomber, jo mer hysteriske blir stemmene som fordømmer enhver kritikk av dette som «antisemittisme».

Jürgen Kaube, medredaktør av den konservative dagsavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), er spesielt prominent i denne forbindelse. På årsdagen for krigens begynnelse, under headingen «Hat maskert som kritikk», raste han mot «hylet fra de pro-palestinske demonstrasjonene», «den globale venstresiden», «antisionisme» og «kritikk av Israel».

Om Kaube fikk viljen sin ville det ikke være tillatt å kritisere de 12 000 bombene Israel har sluppet over Gaza – et område som er mindre enn halvparten av Berlins størrelse – og som nå også slippes over tettbefolkede byer i Libanon. Heller ikke den systematiske ødeleggelsen av sykehus, universiteter, skoler, elektrisitets- og vannforsyning og over 60 prosent av bygningene på Gazastripa ville bli fordømt. Og det ville absolutt ikke være noen kritikk av det offisielle dødstallet på 42 000, de 97 000 menneskene som er blitt forferdelig skadet, eller utvisningen av 90 prosent av befolkningen fra deres hjem.

Om Kaube fikk viljen sin burde raseriet i stedet rettes mot dem som tolker Hamas-angrepet «som en handling av legitim politisk motstand», som sammenligner Netanyahu med Hitler, trekker en parallell mellom utvisningen av palestinerne og Shoah, eller går inn for en felles stat for jøder og palestinere.

Hva heller ikke unnslipper Kaubes vrede er «korrupsjonen i UNRWA, FNs hjelpe- og arbeidsbyrå for palestinske flyktninger, dens generalsekretær Guterres’ fordervelse og FN-spesialrapportør Albaneses enda større fordervelse,» fordi Guterres og Albanese har våget å uttrykke forsiktig kritikk av israelske krigsforbrytelser.

Kaube er ingen fremmed for mangeårige lesere av WSWS. I 2014 stilte han i FAZ opp for den høyreekstreme historikeren Jörg Baberowski, som i Der Spiegel hadde støttet naziapologeten Ernst Nolte og attesterte at Adolf Hitler «ikke var ondsinnet». Under headingen «trotskistisk mobbing» fordømte Kaube Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE, for offentlig å ha kritisert Baberowskis bagatellisering av nazidiktatoren.

For to år siden agiterte Kaube mot rockmusikeren Roger Waters, og beskyldte ham for «antisemittisme» for hans prinsipielle forsvar av palestinerne, og oppfordret til at hans konserter måtte kanselleres.

Kaubes støtte for professorer som bagatelliserer Hitler, og hans fordømmelse av kritikere av Israel som antisemitter, er helt logisk. Det bekrefter at slaktingen av palestinere tjener de samme målene som Hitler forfulgte. Ødeleggelsen av Gaza tjener ikke til å beskytte jødiske liv, men til å underkaste hele den ressursrike regionen imperialistkontroll. Palestinerne er bare den første hindringen som skal fjernes. De blir nå etterfulgt av Libanon, og Iran som neste.

Som David North viser i hans bok The Logic of Zionism, Israel har siden grunnleggelsen tjent USA og de europeiske stormaktene som et imperialistbolverk i Midtøsten. Landet ville umiddelbart gått konkurs og vært ute av stand til å føre krig dersom milliardene av dollar og de massive våpenleveransene fra USA og Tyskland skulle stoppe.

For Israels befolkning kan denne krigen, der den raskt sprer seg, bare føre til katastrofe. Den eneste veien ut av spiralen av krig og vold er foreningen av arbeiderklassen i hele regionen, på tvers av alle nasjonale og religiøse barrierer. Denne felles kampen må rettes mot det israelske regimet, de blodgjennomtrukne arabiske styrerne – som Mohammed bin Salman i Saudi-Arabia og Abdel Fattah al-Sisi i Egypt – og deres imperialistherrer.

Kaube er bare én av mange stemmer i Tyskland som støtter israelske krigsforbrytelser og agiterer mot alle som forsvarer palestinerne. Mens de mangler enhver empati for palestinerne som har blitt drept, skadet, sultet og drevet til fortvilelse, fordømmer de enhver protest mot dette som en antisemittisk trussel mot jøder som lever i Tyskland.

Utenriksminister Annalena Baerbock adresserte søndag «våre israelske venner» i en artikkel i den høyreorienterte Springer-tabloidavisa Bild am Sonntag. Hun forsikret: «Vi står ved deres side. Deres sikkerhet er del av vår raison d’état.» Selvfølgelig har Israel rett til å forsvare seg mot angrep fra Hamas og Hizbollah, forsikret hun.

Kansler Olaf Scholz uttalte i hans podcast: «Vi vil aldri akseptere antisemittisme og blindt hat mot Israel.»

Media, og spesielt allmennkringkasterne, begrenser seg ikke til å rettferdiggjøre israelske krigsforbrytelser, de praktiserer også selvsensur og enten tilslører eller tier om betingelsene i Gaza og Libanon, hvor nå 1,2 millioner av de 5,5 millioner innbyggerne og 1,5 millioner flyktninger fra Syria allerede har blitt tvunget vekk fra deres hjem. Bilder av ødeleggelse og røster av fortvilelse, som man ser og hører daglig på Al Jazeera eller til og med på BBC, blir i Tyskland systematisk undertrykt.

Hysteriet som regjeringen og media reagerer med på kritikk av Israel er et uttrykk for frykt og panikk. De står med ryggen mot veggen. De fornemmer at deres krigshissing er dypt upopulær og møtes med avvising. I de siste delstatsvalgene bidro opposisjonen mot krigene i Ukraina og Midtøsten betydelig til etablissementspartienes dårlige prestasjoner.

Men denne opposisjonen har så langt ikke funnet noe uavhengig politisk uttrykk. Framfor alt har partier som det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) og antimigrant-partiet BSW, som selv forfekter militaristisk politikk og forsvarer Israel heftig, så langt vært i stand til å utnytte den generelle misnøyen.

Sozialistische Gleichheitspartei tar til orde for å forene kampen mot krig, mot permitteringer og sosiale nedskjæringer inn i en mektig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalisme.