En lengre artikkel publisert av Bloomberg i slutten av forrige måned besørger en detaljert analyse av USAs økonomiske høyteknologikrig mot Kina, og trekker konklusjonen, som angitt i headingen, at «Amerikanske bestrebelser for å begrense [Kinas president] Xis framstøt for teknologisk overlegenhet vakler.»

Konsekvensene, som i det minste til en viss grad antydes i artikkelen, er at USAs pådriver mot Kina vil anta stadig mer aggressive former, og bringe utsiktene til krig enda nærmere.

Artikkelen begynte med å bemerke at «ved et øyekast» syntes den amerikanske kampanjen å være vellykket gitt at kinesiske teknologigiganter hadde blitt avskåret fra tilgang til det høyeste nivået av produksjonskapasitet for halvlederbrikker, såkalte chips.

Dette var fordi USA har lyktes med å presse det nederlandske selskapet ASML til å nekte å forsyne Kina med deres «one-of-a-kind» maskiner som er nødvendige for å lage de mest avanserte chips.

Men dypere forskning viste at til tross for eksportkontroller og økonomiske sanksjoner gjorde Kina «jevne framskritt» i utviklingen av framtidens industrier, og deres program Made in China 2025, lansert av Xi for et tiår siden, «stort sett har vært en suksess».

«Av 13 sentrale teknologier sporet av Bloomberg-forskere, har Kina oppnådd et globalt lederskap i fem av dem, og tar raskt igjen forspranget i syv andre.»

Artikkelen refererte kommentarer fra Adam Posen, president for den Washington-baserte tankesmia Institute for International Economics, som sa: «Kinas teknologiske framvekst vil ikke bli forhindret, og vil kanskje ikke engang bremses opp, av amerikanske restriksjoner.» Det eneste unntaket ville være om det kom til «drakoniske tiltak» som bremser innovasjonstakten i USA og globalt.

Artikkelen pekte på den enorme transformasjonen som har funnet sted i selve verdensøkonomiens struktur de tre siste tiårene, og bemerket at Kinas «handelsoverskudd for produserte varer er det største relatert til globalt BNP siden USA rett etter den andre verdenskrig». Kina har tatt ledelsen i produksjonen av elektriske kjøretøy (EV), batterier og solcellepaneler.

Kampen ville fortsette hvem enn som vant Det hvite hus i presidentvalget, med USA fokusert på å prøve å forhindre Kina fra å ta igjen forsprang i produksjonen av banebrytende chips.

Det er ikke begrenset til den økonomiske sfæren. Som artikkelen fortsatte: «For beslutningstakere i Washington og Beijing, framstøtet for å vinne teknologikappløpet er drevet av ei rekke hensyn, deriblant et ønske om å drive utviklingen, skape arbeidsplasser og sikre forsyningskjeder. Men tjenestemenn i begge hovedstedene sier at en annen faktor spiller en større rolle i økonomisk politikk i disse dager: Forberedelse for en potensiell krig, selv om en ikke er nært forestående eller planlagt.»

På amerikansk side refererte artikkelen uttalelser fra USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i en vesentlig tale i 2022 der han skisserte ei rekke områder, deriblant halvledere, rein energi og bioteknologi, der han sa USA ville søke å «opprettholde en så stor ledelse som mulig».

Sullivan sa at eksportkontroller, som i tiltakende grad har blitt brukt av Biden-administrasjonen, som går langt utover tollsatsene og andre tiltak som ble innført under Trump-presidentskapet, var en «ny strategisk ressurs» som ville bli brukt til å pålegge motstandere kostnader og «forringe deres slagmarksevner».

Kinesiske myndigheter følger i deres offisielle uttalelser en annen kurs. De insisterer på at de bestreber seg for å opprettholde den internasjonale frihandelsordenen USA er i ferd med å oppheve.

Men de vet at USAs strategiske planlegging ikke bare er rettet mot handel, men involverer krig der USA vil forsøke å kutte viktige forsyninger av råvarer, spesielt energi, og derfor bestreber de seg for å utvikle kinesisk kapasitet innen alternative energikilder.

Dette betyr, bemerket artikkelen, at «muligheten for en fullt-ut konflikt betyr at Kina ikke har noen intensjon om å forringe sin produksjonskraft, til tross for amerikanske forlangender om at Xis regjering reduserer overkapasitet og rebalanserer økonomien mer i retning forbruk.»

Det er ingen tvil om at USAs forbud mot eksport av de mest utviklede datachips og svært komplekst chipsproduksjonsutstyr har en innvirkning. Men analysen sa, til tross for dette, «Kina fortsetter å klatre på stigen for produksjonsdominans og teknologiske framskritt», og dersom USA ønsker å vinne konkurransen, måtte det «løpes raskere eller prøves hardere å få Kina til å snuble».

Dette varsler en stadig økende økonomisk krigføring. Men på et visst tidspunkt vil dette utvikle seg til økt bruk av militære metoder. Dette er fordi, som Shen Meng, en direktør fra Beijings investeringsbank Chanson, sa til forskerne, mens «innsatsene for å begrense Kina fungerte på kort sikt», på lang sikt «vil Kina finne måter å kunne unngå å bli innesluttet på denne måten».

Dette er ikke tomme spekulasjoner, men gjenspeiles i saken med telekommunikasjonsgiganten Huawei. Trump-administrasjonen nedla i 2019 et forbud mot det kinesiske selskapet, som nektet det tilgang til avanserte chips nødvendige for deres mobiltelefoner, og deres salg falt.

Men selskapet pøste penger inn i forskning og utvikling og samarbeidet med innenlandske leverandører for å utvikle en chip mer avansert enn hva USA anså det ville være mulig. Mens den kinesisk utviklede chipen ikke er av øverste rang, hevder artikkelen: «Huaweis business med smarttelefoner har siden tatt igjen forspranget og utfordrer nå Apple.»

Paul Triolo, en analytiker ved et Washington-basert rådgivingsfirma sa at selv om Huaweis AI-brikker ikke var så avanserte som de produsert av Apple og Nvidia, «er de gode nok for mange applikasjoner.»

Han sa Kina hadde gjort «vesentlige framskritt» i retning av produksjon uten bruk av amerikanske verktøy, men denne prosessen ville være langsom og utfordrende «da USA fortsetter å skru opp kontroller rettet mot både verktøyprodusenter og front-end produksjonsanlegg».

Den er kanskje langsom, men det er ingen tvil om utviklingens retning. Goldman Sachs har anslått at Kina kan øke sin selvforsyning med chips til 40 prosent innen 2030, nesten det dobbelte av det nåværende nivået. Selv om denne utviklingen kanskje ikke er i det øverste sjiktet enda, vil den provosere en enda mer aggressiv respons fra USA.

Utviklingen av kinesisk høyteknologi, og USAs stadig mer krigerske respons på den, understreker den fullstendig reaksjonære karakteren til nasjon-stat-systemet, der det kapitalistiske systemet er forankret, og den historiske nødvendigheten av at det avskaffes av den internasjonale arbeiderklassen i kampen for å ta politisk makt og etablere sosialisme.

Den høyteknologiske utviklingen, i likhet med alle andre av produktivkreftenes framskritt, er ikke produktet av én nasjon, men er et globalt produkt, som involverer arbeid fra arbeidere, forskere, ingeniører, programmerere osv. hentet fra hele verden.

Den inneholder potensialet for et enormt framskritt i sosiale betingelser og levestandarder for hele verdens befolkning. Men så lenge denne motsetningen består, mellom produksjonens globale omfang og verdens oppdeling i nasjon-stater, bringer nettopp denne utviklingen stadig nærmere faren for verdenskrig og sivilisasjonens ødeleggelse, der de store imperialistmaktene søker å løse deres problem ved å etablere seg som den dominerende makten.