I uttalelser utstedt av visepresident Kamala Harris onsdag og president Joe Biden torsdag har lederne av Det demokratiske partiet inntatt en holdning av direkte medvirkning til den påtroppende nyvalgte fascistpresidenten Donald Trump.
Harris sa hun hadde ringt Trump og gratulert ham med 5. november-valgseieren. «Jeg fortalte ham også at vi vil hjelpe ham og hans team med deres overgang,» fortsatte hun, «og at vi vil delta i en fredelig maktoverføring.» Hun refererte ikke til tidligere uttalelser om at Trump er en fascist eller en trussel mot det amerikanske folkets demokratiske rettigheter.
Bidens uttalelse torsdag var enda feigere. Han gikk på nasjonalt kringkastet fjernsyn, ikke for å advare det amerikanske folket om farene for diktatur, men for å ønske hans fascistetterfølger velkommen:
I går snakket jeg med påtroppende nyvalgte president Trump og gratulerte ham med hans seier. Jeg forsikret ham at jeg vil lede hele min administrasjon til å arbeide med hans team for å sikre en fredelig og ryddig overgang. Det er hva det amerikanske folket fortjener... Jeg vil gjøre min plikt som president. Jeg vil oppfylle min ed. Jeg vil respektere Konstitusjonen. Den 20. januar vil vi ha en fredelig maktoverføring i Amerika.
Men Donald Trumps gjeninntreden i Det hvite hus, der han gjenvinner det mektigste politiske embetet i verden, er alt annet enn en normal politisk anledning. For fire år siden iscenesatte Trump et voldelig politisk kupp, der han forsøkte å velte utfallet av 2020-valget og opprettholde hans grep om makten. Han tilkalte en mobb av supportere til Washington, og de stormet den 6. januar 2021 Capitol-bygningen, med målsettingen å blokkere Kongressens sertifisering av Bidens valgseier. Etter at kuppet mislyktes nektet Trump å delta på Bidens innsettelse, og han gjennomførte hans 2024-valgkamp på grunnlag av den «store løgna» om et stjålet valg.
Biden nevnte ikke denne historien. Han var helt taus om de gjentatte erklæringene fra Trump om at han fra 20. januar vil fungere som en diktator, beordre masseoppsamlinger av immigranter og fengsle millioner i interneringsleirer for umiddelbar deportasjon. Han refererte ikke til Trumps erklæring til støttespillere om at dette var det siste valget der de ville stemme. Han sa ingenting om Trumps trusler om å arrestere og straffeforfølge «fienden innenfra», en kategori som inkluderer journalister, borgerrettighetsgrupper, studenter som protesterer mot genocidet i Gaza, sosialister og ledere av Det demokratiske partiet, inkludert Biden selv.
I 2016, etter Trumps overraskende valgseier over Hillary Clinton, ønsket Barack Obama ham velkommen til Det hvite hus med den avslørende kommentaren at valget bare hadde representert «an intramural scrimmage» – en vennskaplig dyst innen samme klubben. Han erkjente at de rivaliserende fraksjonene av den amerikanske styringsklassen, uansett deres skittkasting under valgkampen, var forente i forsvaret av amerikansk kapitalismes interesser.
Biden går enda lenger. Han er ikke en naivist. Han har vært i borgerlig politikk i mer enn et halvt århundre. Han vet hva Trump er og hva han forbereder å gjøre. Han uttrykte ikke et ord av bekymring om planene for massedeportasjoner, som ville ha ødeleggende sosiale konsekvenser og karakter av en virkelig politistat. Hans løfte om å tilrettelegge for overgangen til Trump går følgelig utover en rein mangel på ryggrad eller utmattelse. Gjennom Biden erklærer Det demokratiske partiet på forhånd sin medvirkning til frontalangrepet mot arbeiderklassen som Trump-administrasjonen vil utføre.
I hans kringkastede bemerkninger gjentok Biden de falske påstandene om sosial framgang under hans administrasjon, konfrontert med en massiv avvising fra arbeidende mennesker som har sett deres levestandarder og sosiale betingelser desimert de fire siste årene. «Vi etterlater oss den sterkeste økonomien i verden,» hevdet Biden. «Sammen har vi forandret Amerika til det bedre.» Hvorfor mislyktes da hans utvalgte etterfølger så tragisk ved valgurnene?
Biden-administrasjonen har bare én prioritet: å eskalere USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Det hvite hus går til hastetiltak for å sikre at de endelige milliardene i amerikansk militærbistand pumpes ut fra Pentagon til Kiev-regimet for å finansiere krigen gjennom vinteren. Dette står i den skarpeste kontrasten til Det hvite hus’ unnlatelse av å løfte en finger for å beskytte det amerikanske folket mot tiltakene Trump har planlagt.
Det hadde vært fullstendig i orden for Biden å erklære at så lenge han forblir president, i de neste 70 dagene, er Trump på politisk prøvetid, og at den «fredelige overføringen av makt» krever garantier for fredelig og demokratisk maktutøvelse etter den 20. januar. Dette ville inkludere at Trump offentliggjør hvem han vil nominere som hans viktigste kabinett-tjenestemenn, spesielt de med ansvar for militær-etterretningsapparatet.
I mellomtiden ville Biden være berettiget som president til å rådføre seg med demokratiske guvernører og medlemmer av Kongressen om måter å beskytte rettighetene til flertallet av amerikanere som ikke stemte på Trump, deriblant de 70 millioner som stemte på Harris, titalls millioner som nektet å stemme på noen av kandidatene, og de mange millionene hvis raseri og frustrasjon ble utnyttet av Trumps høyrepopulistiske demagogi, men ikke har noe ønske om å innsette en diktator-president. I stedet gir Biden Trump carte blanche.
I hans holdning og handlinger ligner Biden en avtroppende demokratisk president for mer enn 150 år siden, James Buchanan, vanligvis rangert av historikere – inntil Trump – som den verste presidenten i amerikansk historie. Etter Abraham Lincolns seier over Buchanan i 1860-valget, ga pro-slaveri demokraten effektivt sett grønt lys til den samlende Konføderasjon-oppstanden. Han tok ingen aksjon for å beskytte føderale militære installasjoner og arsenaler i sørstatene, som tillot løsriverne å gripe dem og oppnå en initiell militær fordel.
Bidens og Harris’ løfter om en «fredelig overføring av makt» er absurd, siden den eneste trusselen mot en slik overføring var Trump selv, i tilfelle han tapte valget. Det var Biden som advarte på Det demokratiske partiets landsmøte at hans største frykt var at Trump skulle forsøke å omstøte et valgnederlag slik han gjorde i 2020.
Så seint som søndag skrev New York Times ekstensivt om Trump-leirens planer for å skape kaos i tilfelle en Harris-valgseier. Forsidereportasjen inkluderte følgende: «Da Stephen K. Bannon, en innflytelsesrik høyreorientert mediefigur og nær Trump-rådgiver, tirsdag ble løslatt fra fengsel fortalte han raskt journalister at Mr. Trump burde handle forebyggende på valgnatta og ganske enkelt hevde seier.»
Trumps valgseier gjorde en slik gjentakelse av 2020-kuppet unødvendig, men Bannon fortsetter å gi uttrykk for den frådende blodtørsten i Trumps indre krets. I en påfølgende podcast, med henvisning til MSNBC, New York Times og Washington Post, så vel som til lederne av Det demokratiske partiet og seksjoner av det føderale byråkratiet, erklærte Bannon at de «ikke fortjener noen respekt, dere fortjener ingen empati, og dere fortjener ingen medlidenhet... Dere fortjener det vi kaller røff romersk justis, og vi er beredt til å tildele dere den.»
Bannon avklarte ikke hvorvidt hans «romerske justis» inkluderte korsfestelser og å sende folk til slavegaleiene, men han refererte sannsynligvis til Sullas notoriske forskrifter, den romerske prokonsulens kampanje for å eliminere hans politiske fiender etter seier i en borgerkrig innen aristokratiet. Som en historiker beskriver det: «Sulla gikk inn for en systematisk eliminering av hans gjenværende motstandere ... Ei liste på mellom 2 000 og 9 000 ryttere og senatorer ble satt opp, hvorav hvem som helst kunne drepes fritt for belønning. Deres landeiendom ble konfiskert ...» (Charles Freeman, Egypt, Greece and Rome, Oxford University Press).
Trump vil i januar komme inn i Det hvite hus med umåtelig større makt enn da han forlot det for fire år siden. Det republikanske partiet, som har kontroll over begge kamre i Kongressen, har blitt fullstendig omformet som instrumentet for Trumps politiske fascistorienteringer. Høyesterett har i dens beryktede beslutning fra juli gitt Trump immunitet for enhver handling han tar som president, uansett hvor illegal, konstitusjonsstridig eller voldelig.
Til tross for all retorikken om Trump som en trussel mot demokratiet, er mektige seksjoner av borgerskapet forsonet med etableringen av et diktatorisk regime. Ledende demokrater og deres støttespillere i finansaristokratiet har allerede begynt å bukke for den nye amerikanske styreren og lovet deres støtte. Denne forebyggende overgivelsen ble signalisert allerede før valget da milliardæreierne av Washington Post og Los Angeles Times blokkerte for planlagte tilslutninger til Harris.
Eieren av the Post, Jeff Bezos, den nest-rikeste mannen i Amerika, fulgte opp dette med en overstrømmende uttalelse som berømmet Trump: «Store gratulasjoner til vår 45. og nå 47. president med et ekstraordinært politisk comeback og en avgjørende seier.» Han skrev dette på X/Twitter, eid av Elon Musk, den rikeste amerikaneren og en inderlig Trump-entusiast.
Det vil ikke bli noen meningsfull opposisjon mot et Trump-diktatur fra Det demokratiske partiet eller noen seksjon av kapitalistoligarkiet. Fagforeningene vil raskt følge etter, som demonstrert allerede før valget der Teamsters-president Sean O’Brien talte på Den republikanske partiets landsmøte.
Opposisjonen mot Trump vil komme nedenfra, fra arbeiderklassen. Uansett den politiske forvirringen blant arbeidere som stemte på Trump, klassekampen har en ubønnhørlig logikk. Trumps program for masserepresjon mot immigranter, enorme skattekutt for de velbeslåtte og deregulering for selskaper vil bli betalt for med den arbeidende befolkningens liv og levestandarder.
Socialist Equality Party (SEP) vil fremme et sosialistisk perspektiv og program for utviklingen av kampen mot diktatur og for forsvaret av demokratiske rettigheter. SEP og Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – vil utvikle opposisjon i arbeiderklassen på fabrikker og arbeidsplasser, og vil holde møter for å bygge og samle opposisjon.