Saken om Luigi Mangione, 26-åringen som angivelig myrdet United Healthcare-direktør Brian Thompson på åpen gate i Manhattan, har blitt et stort offentlig tema i USA. Mens mange detaljer gjenstår å forklares reiser responsen fra ulike sjikt i samfunnet fundamentale klassespørsmål.

Innledningsvis, World Socialist Web Site fordømmer den hevngjerrige rettsforfølgelsen av Mangione, som har blitt nektet kausjon og er siktet for terrorisme, som reiser muligheten for dødsstraff. Vi krever at Mangione, som tilsynelatende lider av alvorlige helseproblemer, innvilges kausjon og får den medisinske behandlingen han trenger.

Responsen fra selskapsoligarker og hovestrømsmedia, som kombinerer en ondsinnet holdning til Mangione personlig med moralsk forargelse over hans angivelige vold, er fullstendig hyklersk. Bare noen få dager etter drapet på Manhattan var media enstemmig i sin lovprising av terroristmordet av den russiske generalen Igor Kirillov på Moskvas gater, en handling som bringer verden nærmere randen av atomkrig.

Det amerikanske kapitalistsamfunnet, i terminal krise, «fôrer på kjøtt og drikker blod», for å sitere borgerrettighetsadvokat Clarence Darrows beskrivelse av hysteriet under den første verdenskrig. Hundretusener har blitt drept i USA-støttede kriger i Ukraina, Gaza, Syria og andre land. Den nye Trump-administrasjonen forbereder politisk vold av en skala aldri sett før i amerikansk historie.

Når dette er sagt, vi opponerer totalt mot de som framholder Mangione som en slags hevnende helt. Enhver følelse av tilfredshet, at Thompson «fikk det han fortjente», er en retrograd og til og med skadelig respons, som personaliserer det som i siste instans er et problem som bare kan løses på grunnlag av en sosial kamp av arbeiderklassen.

Den betydelige offentlige støtten til det Mangione angivelig gjorde uttrykker den dypt forankrede tendensen i amerikansk offentlig liv, selv promotert av selskapsmedia i opposisjon til klassebevissthet, til å glorifisere individuell handling og ekstrem individualisme.

Mer vil komme ut om motivene bak drapet. Man kan imidlertid aldri dømme en handling ut fra subjektive intensjoner, men heller etter perspektivet som styrer den og på innvirkningen den har. For de sistnevnte kriteriene endrer drapet av Thompson ingenting bortsett fra at 50-åringens kone og to barn har blitt fratatt en ektemann og far, og at Mangione selv står overfor en lang fengselsstraff og til og med en dødsdom.

I den større sammenhengen er Thompson for amerikansk kapitalisme en liten fisk, og er allerede raskt erstattet. Det tilsynelatende motivet, og sympatien hans drap har utløst, minner om en berømt scene fra depresjonsæraens roman Vredens druer, der en fattig bonde krangler med en sjåfør av en bulldoser i ferd med å rive småbruket hans, og prøver å finne ut hvem å skyte for å få stoppet det:

[Sjåføren:] «Det er ikke meg. Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg mister jobben min hvis jeg ikke gjør det. Og se her – enn om du dreper meg? De vil bare henge deg, men lenge før du blir hengt vil det være en annen fyr på traktoren, og han vil rive ned huset. Du dreper ikke den rette fyren.»

«Sånn er det», sa leilendingen. «Hvem ga deg ordrer? Jeg går etter ham. Han skal drepes.»

«Du tar feil. Han fikk hans ordrer fra banken. Banken sa til dem: ‹Rydd vekk disse menneskene, ellers er det jobben din.›»

«Vel, det er en president i banken. Det er et direktørstyre. Jeg fyller opp magasinet til rifla og drar til banken.»

Sjåføren sa: «En fyr fortalte meg at banken mottar ordrer østfra. Ordrene var: ‹Få området til å vise profitt, ellers stenger vi dere ned.›»

«Men hvor stopper det? Hvem kan vi skyte? Jeg har ikke tenkt å sulte i hjel før jeg dreper mannen som sulter meg.»

«Jeg vet ikke. Kanskje det ikke er noen å skyte. Kanskje tingen ikke er et menneske i det hele tatt. Kanskje, som du sa, eiendom gjør det.»

«Jeg må finne ut,» sa leilendingen. «Vi må alle finne ut. Det er en måte å få stoppet dette på. Det er ikke som lyn eller jordskjelv. Vi har en dårlig ting laget av mennesker, og ved Gud, det er noe vi kan endre.»

Vår tids grunnleggende oppgave er ekspropriasjonen av United Healthcare og andre store selskaper av arbeiderklassen i en sosialistisk revolusjon, ikke «hevn» mot individuelle direktører. Dette krever byggingen av et revolusjonært parti i arbeiderklassen, som er i stand til å heve nivået av klassebevissthet og organisasjon til nivået for dette historiske målet.

De nylige og pågående streikene fra arbeidere ved Amazon, Boeing, Canada Post og andre steder er rystelsene før et massivt utbrudd av klassekamp under den påtroppende Trump-administrasjonen. Resultatet vil avgjøres av i hvilken grad dette spontane oppsvinget blir en bevisst og internasjonal bevegelse mot kapitalisme, og i hvilken grad arbeidere er i stand til å organisere seg uavhengig mot de selskapsledelsesorienterte fagforeningsbyråkratene.

Marxister opponerer mot individuell vold fordi den strider direkte mot synspunktene ovenfor, som vi forklarte i et tidligere perspektiv, og erstatter klassens handling med handlingen til desperate, sinte individer, først og fremst hentet fra middelklasseungdommens rekker.

I kontrast til denne tilnærmingen promoterer breie deler av pseudo-venstre åpent Mangione. Typisk var en heading i avisa til Spartacist League, ei radikal middelklassegruppe som splittet fra trotskismen for mer enn 50 år siden, som erklærte: «Kontraproduktivt, men ikke kriminelt: Løslat Luigi!» I artikkelen promoterer de de verste instinktene for personlig hevn og blodtørst, og hyller Mangiones «dristige, avgjørende og modige» handling, samtidig som de viser sympati med ønsket om å «avvikle en blodsugende millionær». Selv om det kan være «dristig og avgjørende», er det absolutt ingenting modig ved å skyte en ubevæpnet mann i ryggen.

De kritiserer Mangiones påståtte handlinger bare som «uhensiktsmessige», og erklærer deretter kategorisk at drapet var «absolutt ingen forbrytelse fra arbeiderklassens ståsted».

Faktisk er det fra arbeiderklassens interesser at drapet var mest kriminelt. Spartacist selv innrømmer: «Det er mulig at andre vil bli inspirert av handlingen og velge den samme veien – en sløsing med potensielt revolusjonært menneskelig materiale.» I denne uttalelsen aksepterer de i hovedsak ansvaret for en slik forferdelig tragedie. I stedet for å prøve å trekke de nødvendige lærdommene og utdanne arbeidere, tilpasser Spartacist seg, og bidrar til å forsterke politisk forvirring.

Deres støtte for Mangione minner om promoteringen av selvmordet til antigenociddemonstranten Aaron Bushnell tidligere i år. Bushnell tok sitt eget liv som en form for personlig protest, mens Mangione tok en annens. Men det de har til felles er deres ytterst politiske nytteløshet. Borgerskapet vil verken bli beveget av selvantenning eller av drap av en direktør.

Spartacist serverer tomme ord om marxistisk opposisjon mot «terrorisme», der de erklærer det som et sideanliggende. Det er faktisk sentralt, ikke minst fordi det avslører Spartacist og andre som prinsippløse opportunister.

I motsetning til den borgerlige bruken av begrepet «terrorisme» for å demonisere alle former for motstand, har den marxistiske bruken av begrepet alltid hatt den mer spesifikke betydningen å erstatte arbeiderklassens mobilisering av voldshandlinger mot individuelle medlemmer av styringsklassen. Marxister har alltid insistert at til tross for at den framstår som «radikalisme», er terrorismen i sin kjerne et vesentlig reformistisk, ja til og med konservativt perspektiv for å «presse» styringsklassen til å komme med innrømmelser.

Mange av dem som støtter Mangione håper uten tvil at hans påståtte handling vil skremme forsikringsselskapene til å redusere premiene og utvide dekningen. Men det motsatte har skjedd. Selskaps-Amerika er fast bestemt på å lage et eksempel av Mangione mens de forbereder seg på omfattende diktatur og åpent oligarkisk styre under Trump.

Den politiske evolusjonen av terroristgrupperinger har alltid fulgt en bestemt klasselogikk. Georgi Plekhanov, grunnleggeren av russisk marxisme, opponerte på slutten av 1800-tallet mot Narodniki-bevegelsen som forsøkte å bekjempe tsaren med attentater, og kalte dem «liberale med bomber». Denne karakteriseringen ble bevist tiår seinere under Den russiske revolusjonen, da deres politiske arvinger i Det revolusjonære sosialistpartiet motsatte seg Oktoberrevolusjonen og slo seg sammen med tsaristiske offiserer mot Bolsjevikene i borgerkrigen.

I nyere tid har mange tidligere radikalere fra 1960-tallet som gikk inn for bombing og geriljataktikk funnet veien til høytstående politiske og akademiske stillinger, deriblant William Ayers fra Weather Underground og Van Jones, den tidligere maoisten som ble en operatør for Det demokratiske partiet. I Tyskland ble den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer på slutten av 1990-tallet utenriksminister.

Spartacist og pseudo-venstre brorskapet som gruppa tilhører, prøver å avlede en generasjon radikaliserte ungdommer inn i blindgateperspektivet av reformistisk «press» som ikke fundamentalt truer status quo. Ved å gjøre det har de bidratt til å skape et miljø av ekstrem frustrasjon der drapet av Thompson kunne ha funnet sted.

Bidrag til å forpurre en massebevegelse har ikke bare banet vei for gjenvalget av Trump. Det etterlater også sårbare sjikt til å søke en vei ut gjennom personlige «løsninger». Dette gjelder spesielt blant studenter og ungdom, en kategori som inkluderer Mangione. Meningsmålinger viser at rundt 60 prosent av ungdommene støtter hans handlinger.

Men nå, der pseudo-venstre forskanser seg etter det åpenbare feiltaket med å utøve «press» gjennom protester, oppmuntrer opportunistene til «press» gjennom selvdestruktive hevnhandlinger.

Alle de som promoterer snarveier og raske løsninger, eller avleder oppmerksomheten fra sosiale til personlige løsninger, hva enn de sier om seg selv, er politisk desorienterte og pessimistiske. For ungdom som søker en måte å motarbeide ulikhet, utbytting og krig, sier vi: vend dere til arbeiderklassen og bygg en revolusjonær bevegelse basert på sosialistiske prinsipper! Ikke individuell hevn, men bare arbeidernes makt kan gjøre opp med kapitalismen.