Påtroppende president Donald Trump fortalte en konferanse av fascistsupportere i Arizona at USA ville kreve tilbakeføring av Panamakanalen til amerikansk kontroll dersom Panamas regjering ikke fulgte opp hans diktater om gebyrene pålagt for transitter og den opptrappede kinesiske økonomiske aktiviteten rundt det avgjørende maritime anlegget.

Trump talte til Turning Point USA-konferansen «American Fest» etter å ha lagt ut flere meldinger på hans Truth Social-plattform, der han fordømte Panama i ordelag av en breikjeftet Yankee-imperialistbølle. Han fordømte president Jimmy Carters administrasjon for i 1977 å ha signert traktaten som til slutt returnerte kanalsonen til panamansk kontroll i 1999.

«Da president Jimmy Carter så tåpelig ga den bort, for Én Dollar, under hans embetsperiode, var det utelukkende for at Panama skulle styre den, ikke Kina eller noen andre,» skrev Trump. «Den ble heller ikke gitt for at Panama skulle belaste USA, vår marine og våre selskaper, som gjør business i vårt land, med ublu priser og rater for passasje.»

Panama misbrukte «privilegiet» med å kreve transittavgift for passasje gjennom sin egen kanal, erklærte han. «Vår Marine og vår Handel har blitt behandlet på en veldig urettferdig og uklok måte. Gebyrene som belastes av Panama er latterlige, spesielt med tanke på den ekstraordinære sjenerøsiteten USA har vist Panama. … Denne fullstendige «rip-off» av vårt Land skal umiddelbart stoppe.»

Trump advarte, der han stilltiende innrømmet amerikansk imperialismes svekkede posisjon selv på sin egen halvkule, at kanalen ikke måtte falle i «feil hender», en klar referanse til Kina. Han kalte kanalen en «viktig nasjonal eiendel» som var «avgjørende» både for USAs handel og nasjonale sikkerhet.

Da han kom tilbake til dette temaet i Arizona, erklærte han: «Den ble gitt til Panama og folket i Panama, men den har betingelser, dere må behandle oss rettferdig, og de har ikke behandlet oss rettferdig.» Selv om dette så ut til å være nok en klage på gebyrene som blir belastet, er disse de samme for amerikanske skip som for fartøyer fra et hvilket som helst annet land, basert på tonnasje og type last, ikke hvilket flagg skipet fører.

Han la til: «Hvis prinsippene, både moralske og juridiske, for denne storsinnede givergesten ikke blir fulgt, vil vi kreve at Panamakanalen returneres til USA i sin helhet, raskt og uten spørsmål.»

Da en av hans fascistiske tilhører ropte ut: «Ta den tilbake», svarte Trump: «Det er en god idé.»

Det er et annet aspekt ved Trumps plutselige erklæring av interesse for Panama. Å få brakt amerikanske militærstyrker tilbake til Panama kan besørge dem en betydelig rolle for å sperre for strømmen av migrantarbeidere over grensa mellom USA og Mexico.

Millioner av disse migrantene kommer fra Sør-Amerika gjennom «Darien Gap», jungelregionen i Panama som grenser til Colombia, og deretter opp gjennom Mellom-Amerika. Amerikanske tropper i den tidligere kanalsonen ville være i posisjon til å blokkere migrantene enten ved selve kanalen eller ved å presse seg lenger sør.

Trumps referanser til amerikansk «sjenerøsitet» overfor Panama kan bare generere avsky og sinne hos folket der i landet og i Latin-Amerika mer generelt. USA har invadert Panama to ganger, første gang for å sikre territoriets «uavhengighet» fra Colombia da landet ble satt opp som en USA-kontrollert marionettstat, som ryddet veien for byggingen av den 83 km lange kanalen.

Den andre amerikanske invasjonen kom i 1989, da den første Bush-administrasjonen sendte tusenvis av amerikanske tropper inn for å styrte regimet til general Manuel Noriega, en mangeårig operatør for amerikansk imperialisme som hadde falt i Washingtons unåde. Tusenvis av panamanere ble drept av amerikanske bomber, mens Bush hevdet at invasjonen var nødvendig for å bevare kanalsonens «nøytralitet». Noriega ble brakt tilbake til USA i lenker for å bli stilt for retten for narkotikasmugling, som han og hans CIA-kontrollører lenge hadde promotert. Noriega sonet lange fengselsstraffer i USA og deretter Frankrike, og ble til slutt repatriert til Panama for å dø av kreft.

Den nye krisa i relasjonen mellom USA og Panama blir provosert fram av USAs økonomiske tilbakegang og Kinas økende innflytelse, som nå har mer omfattende handelsforbindelser med Latin-Amerika enn USA. Men amerikanske skip står fortsatt for brorparten av trafikken gjennom Panamakanalen, siden det er den korteste sjøveien fra vestkysten til østkysten av USA.

Kina er den nest største brukeren av Panamakanalen, og et kinesisk selskap kontrollerer to av de fem havneanleggene nært kanalens to ender, den ene mot Karibia og den andre mot Stillehavet.

Kina har forhandlet om en mulig ny transittkanal anlagt gjennom Nicaragua, som vil dra nytte av det stort sett flate terrenget og de store innsjøene. Nicaraguas president Daniel Ortega opphevet i forrige måned en tidligere avtale med et Hong Kong-basert konsortium og foreslo ei annen rute for kanalen, denne gangen for å bli finansiert på multinasjonal basis, med både amerikansk og kinesisk involvering.

Det har vært voksende kommersielt press for enten å utvide Panamakanalen eller å bygge den nicaraguanske kanalen. Det var det siste regnskapsåret en nedgang på 29 prosent i antall skipspassasjer gjennom kanalen på grunn av alvorlige tørkeforhold. Dette har en global innvirkning, siden kanalen står for hele 6 prosent av all trafikk av verdenshandelen.

Mens Trumps trussel mot Panama uten tvil på en eller annen måte er tilknyttet disse spesifikke geostrategiske bekymringene, er det en mer generell dimensjon ved den innkommende administrasjonens utenrikspolitikk, ettersom Trump forsøker å overvinne amerikansk imperialismes fallende verdensposisjon gjennom en kombinasjon av breikjeftet skryt og mobbing.

De siste ukene har han flere ganger hovert over den canadiske statsministeren Justin Trudeaus svinnende politiske utsikter, hånet ham som «guvernør Trudeau» og foreslått at Canada burde bli den 51. amerikanske delstaten.

I forrige måned forlangte han at Mexico og Canada stoppet all illegal grensepassering til USA og advarte at om de ikke umiddelbart gjorde det ville han innføre høye tollsatser på deres importer til det amerikanske markedet.

«Både Mexico og Canada har den absolutte rett og makt til enkelt å løse dette lenge sydende problemet. Vi forlanger herved at de bruker denne makten, og inntil de gjør det er det tid for at de betaler en veldig stor pris!» postet han på Truth Social.

Han fortsatte denne raljeringen forrige uke i en annen Truth Social erklæring: «Ingen kan svare på hvorfor vi subsidierer Canada med over $ 100 000 000 i året? Gir ingen mening!» Han fortsatte: «Mange canadiere ønsker at Canada skal bli den 51. delstaten. De ville spare massivt på skatter og militær beskyttelse. Jeg synes det er en god idé. Den 51. delstaten!!!”

Kanskje kanaliserte Trump gode minner fra barndommen, da han ville ha blitt oppdratt på historier om hvordan bestefar Frederick Trump – en immigrant fra Tyskland som flyktet til New York City for å unngå militærtjeneste – grunnla familieformuen ved å åpne barer og bordeller i Canada under the Yukon Gold Rush.

Uansett de eksakte triggerne, Trumps grublerier om å bringe territorier, både små (Panama) og gigantiske (Canada), under direkte amerikansk kontroll vitner om en imperialistisk styringselites aggressive appetitter, som ser militærmakt som den eneste mulige løsningen på sine stadig dypere økonomiske, sosiale og politiske kriser.