Til hans ære avsluttet Brady Corbet, manusforfatter-regissør av The Brutalist, han tale 8. januar der han mottok prisen for beste film fra New York Film Critics Circle, med denne kommentaren:

«Og det siste jeg vil si er at det er på tide å distribuere No Other Land.»

No Other Land, som avslører sionistregimets systematiske brutalitet og kriminalitet i dets forfølgelse av den palestinske befolkningen på den okkuperte Vestbredden, har vunnet pris etter pris fra filmfestivaler og kritikeres organisasjoner over hele verden.

Dokumentaren har vunnet priser på følgende arrangementer: Berlin International Film Festival; Copenhagen International Documentary Film Festival; Visions du Réel dokumentarfestival (Nyon, Sveits); Millennium Docs Against Gravity (opprinnelig Warszawa Doc Review), holdt i Polen; Vancouver internasjonale filmfestival; Busan (Sør-Korea) internasjonale filmfestival; Asia Pacific Screen Awards (Australia); Montreal internasjonale dokumentarfestival; Gotham Awards (New York City); New York filmkritikerkrets; National Board of Review Awards (US); International Documentary Association Awards; European Film Awards; Boston Society of Film Critics; Los Angeles filmkritikerforening; St. Louis filmkritikerforening; Toronto Film Critics Association; Seattle Film Critics Society; Chicago Film Critics Association; National Society of Film Critics (USA); Greater Western New York; og Cinema Eye Honors (New York City).

Dette kommer i tillegg til en rekke nominasjoner, i Chicago, Storbritannia, Washington D.C., San Diego, San Francisco Bay Area, Florida og Austin (Texas).

Har vi understreket vårt poeng? No Other Land har blitt nesten universelt, globalt anerkjent, inkludert av amerikanske festivaler og kritikere, men det kan ikke finne en distributør i USA. Det er ingen uskyldig forklaring på dette. Dette er en handling av sensur, oppmuntret eller styrt fra de høyeste nivåene av regjeringen, og det politiske og medieetablissementet som helhet.

Å snakke sannheten om undertrykkelse på Vestbredden er utillatelig fordi det uunngåelig peker på det breiere spørsmålet om sionistiske forbrytelser og framfor alt på genocidet i Gaza, en sentral komponent i Bidens og den kommende Trump-administrasjonen. Omorganiseringen av Midtøsten under imperialismens direkte stålhæl er målet, og ingenting kan tillates å stå i veien for det. Livene til 50 000 eller 100 000 palestinere betyr ingenting for arkitektene bak USAs politikk. Arbeiderklassen overalt må ta en advarsel fra det.

Som WSWS bemerket tidlig i fjor, da No Other Land ble kommentert:

Filmen, av det palestinsk-israelske kollektivet Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor, forteller om den brutale utvisningen av palestinske landsbyboere fra Masafer Yatta, en bosetning med 19 landsbyer sør for Hebron på Vestbredden.

Det israelsk-palestinske teamet

filmer alt de opplever, utveksler materiale med hverandre, prøver å spre det via sosiale medier og få oppmerksomhet i internasjonale medier. De er tvunget til å beskytte seg mot de aggressive handlingene til den israelske hæren og de fascistiske nybyggermilitsene som er alliert med den.

Alle som motsetter seg de israelske utkastelsene av palestinere blir «nådeløst angrepet. Adras fetter er en av dem. Han overlever først, men er lammet. I ei hule ligger han på en madrass på bakken, bevoktet dag og natt av hans desperate mor,» kommenterte WSWS. «Han dør til slutt, som filmen avslører på slutten.»

Etter utkastelsen av de palestinske innbyggerne kommer bulldoserne og river alt folk trenger for å leve – deres hus, møbler, lamper, elektriske utstyr, saue- og hønseskur, strømforsyningen, veier. Sjokkerende opptak viser ødeleggelsen av et moderne, velholdt bad av en bulldoser, etterfulgt av to eller tre israelske soldater som kutter vannrøret med ei sag.

Dette er en realitet som amerikansk publikum ikke blir tillatt å se. Kulturlivets dominans av gigantiske selskaper, utbredelsen av pro-sionist elementer i de øvre sjiktene av film- og fjernsynsverdenen, distributørenes feighet i møte med den nye mccarthyismen rettet mot forsvarere av de forfulgte palestinerne, alt dette har blitt kombinert for å produsere denne skammelige situasjonen: en vesentlig, prisvinnende film har blitt effektivt sett forbudt i USA. Autoritære regjeringssensorer kunne knapt vært mer effektive.

Til og med Variety har vært forpliktet til å ta skandalen til etterretning. En nylig artikkel bemerket «utmerkelsene» No Other Land har samlet seg.

Det tidsriktige verket, som viser den gradvise rivingen av hus og hele landsbyer av det israelske militærets bulldosere, ble også vist på ei rekke andre prestisjetunge begivenheter, deriblant New York Film Festival og vant nylig toppprisene fra New York Film Critics Circle og International Documentary Association.

Dokumentaren, fortsetter Variety, «har også blitt spådd som en topp kandidat til en nominasjon i dokumentarfilmkategorien for en Oscar».

Likevel, mens den har blitt plukket opp for distribusjon i 24 land – inkludert Storbritannia og Frankrike – har «No Other Land» ikke klart å finne en bona fide distributør i USA.

I et intervju fortalte medregissør Yuval Abraham til Variety at filmen hadde distribusjon over hele verden,

og det er veldig stor etterspørsel etter den i USA, så man skulle forvente at en vesentlig distributør skulle hoppe om bord. Jeg leser det som noe som er helt politisk. Vi snakker åpenbart om den israelske militærokkupasjonen av Vestbredden, og den er veldig stygg. … Men jeg synes samtalen i USA ser ut til å være langt mindre nyansert – det er mye mindre plass for denne typen kritikk, selv når den kommer i form av en film.

Kollega med-regissør Basel Adra la til at han håpet No Other Land mottok en Oscar-nominasjon

fordi det ville bringe mer bevissthet. Jeg anbefaler virkelig alle i USA som har hørt om 'No Other Land' å se den. Det er viktig for folk å se den, slik at de kan forstå hva som skjer. Og vi håper at folk som gjør det, ikke bare ser på den for å føle tristhet eller synes synd på oss, men å bli med i vår kamp og vår bevegelse og gå til handling. Spesielt i USA, som land er en hovedaktør i det som skjer. Amerikanere har et ansvar, mener jeg, og jeg håper at de ser filmen og forflytter seg i riktig retning og går til enhver handlinger de kan for å hjelpe oss å endre situasjonen.

No Other Land, dens skapere og støttespillere ble utsatt for ondsinnede angrep fra tyske medier og regjeringshold da den vant store priser på filmfestivalen i Berlin i februar 2024. En tysk presseberetning hevdet at «avslutningskvelden for Berlinalen lørdag kveld i Berlin var én ting fremfor alt: skammelig.» En annen fordømte prisutdelingen, med dens mange uttrykk for støtte til palestinerne, på følgende måte: «Dette har ingenting å gjøre med dialog og ingenting å gjøre med en politisk begivenhet. … det er bare pinlig, aktivistisk og propagandistisk.»

Målet var å stoppe prosessen i dens tidlige utvikling, å intimidere kritikere og publikum, å gjøre støtten til No Other Land illegitim og kvasikriminell. Bemerkelsesverdig, hvilket gjenspeiler den utbredte folkelige avskyen over det morderiske israelske regimet og dets amerikansk-tyske-fransk-britiske supportere, har dokumentaren fortsatt «sin bemerkelsesverdige prissesong», ifølge IndieWire, praktisk talt uten en pause. Dette besørger en mer nøyaktig lesning av den globale opinionen. Og det er denne økende bevisstheten om kapitalistisk råskap, med alle dens implikasjoner for det sosiale og politiske liv, det amerikanske filmdistribusjonssystemet frykter.