Konferansen «Talking about (the Silencing of) Palestine» i Frankfurt, Tyskland, var i midten av januar vertskap for over 60 foredragsholdere fra universiteter i ti land, og flere hundre deltakere. Ytterligere rundt 2 000 personer deltok på nettet. Konferansen måtte overvinne betydelig politisk motstand og en boikott fra det renomerte Goethe Universität, som kansellerte alle rommene som var booket for arrangementet kort tid før det skulle begynne.

Den to dager lange konferansen, som ble avholdt den 16. og 17. januar, tok for seg ei rekke temaer knyttet til Palestinas historie og nåværende situasjon, sionismen og Israel, så vel som den offentlige oppfatningen og tausheten om genocidet i Gaza og vestlige universiteters respons. Det var et vell av interessante, detaljerte foredrag av forskere, forelesere, Midtøsten-eksperter, historikere, journalister, leger og aktivister.

Blant dem var den australske genocidforskeren og historieprofessoren i New York, A. Dirk Moses, sosiologen Donatella della Porta fra Firenze, statsviteren Helga Baumgarten, som arbeidet ved Birzeit University i Ramallah, og Wieland Hoban, redaktør av Jewish Voice for a Just Peace in the Middle East.

Det var mange palestinske talere, som antropologen Rami Salameh fra Birzeit University, som hadde trengt to dager for å reise fra Vestbredden til Frankfurt; forsker og redaktør Hazem Jamjoun, som holdt den svært informative innledende presentasjonen om konfliktens historie; eller professoren, forfatteren og legen Ghada Karmi. (Korte uttalelser fra noen av foredragsholderne finner du her).

Ifølge en pressemelding var konferansens målsetting «å utforske og adressere dynamikken i diskusjonen om Palestina» og motvirke forsøket på i utgangspunktet å kneble diskusjoner om Palestina. «Denne konferansen», fortsatte pressemeldingen, «er et forsøk på å forsvare og åpne kritiske rom for diskurser ved universiteter».

Men det var allerede for mye for Goethe Universität. Mindre enn ti dager før konferansen skulle starte kunngjorde universitetspresident Enrico Schleiff at arrangementets rombestillinger var suspendert. Et døgn seinere fikk arrangørene via pressen vite at universitetet hadde kansellert alle romallokeringer. Forut for dette var en kampanje blitt innledet av Uwe Becker (Den kristelig-demokratiske union, CDU), Hessens Kommissær for jødisk liv og Kampen mot antisemittisme, som i en pressemelding fordømte konferansen som et «omreisende sirkus av kjente Israel-hatere».

Det samme Goethe Universität, som ikke hadde noen betenkeligheter med å invitere høyreorienterte agitatorer som Boris Palmer eller pro-politi ideologen Rainer Wendt (som kun ble avinvitert på grunn av et ramaskrik blant studenter og ansatte) som del av Susanne Schröters såkalte «islam forskning», kritiserte søknadens «korte varsel» og den påståtte «manglen på åpenhet» fra søkerne i tilfellet Palestina-konferansen. Arrangørene var hovedsakelig Frankfurt-universitetets egne forelesere, forskningsassistenter og studenter. Siden fjorårets «Students4Palestine»-protestleir i april, har de gjentatte ganger forsøkt å komme i dialog med universitetsadministrasjonen.

Det samme Frankfurt-universitetet forsøkte i mai 2023 også å stoppe et antikrigmøte organisert av International Youth and Students for Socialist Equality (IYSSE) fra å finne sted i lokalene til Det protestantiske studentsamfunnet. Møtet ble til slutt tillatt å fortsette på grunn av en internasjonal protestkampanje. Den nylige Palestina-konferansen måtte imidlertid på kort varsel flyttes til lokalene til Medico International.

«Denne konferansen burde ha funnet sted på universitetet,» sa dr. Ilyas Saliba fra Berlin i den avsluttende sesjonen, som var dedikert til «perspektivene for akademisk frihet». Han beskrev hvordan økende politisk innflytelse i nyere tid har ført til at polititilstedeværelse på campuser har blitt normen. Fiendtlighet mot akademikere blir hisset opp i samfunnet. Som et resultat, ikke bare Palestina-relaterte emner kommer under ild: «Covid- eller klimaspørsmål rammes også av sensur.»

Den italienske professoren Donatella della Porta la til at boikotten fra Goethe Universität på ingen måte var et isolert tilfelle, og pekte på dusinvis av tilfeller, eksempelvis den libanesisk-australske forskeren Ghassan Hage, som ble avskjediget uten forvarsel fra Max Planck Institutt fordi han våget å fordømme det israelske massemordet av palestinere på sosiale medier.

Della Porta kritiserte Tysklands doktrine for «statsanliggender», som opererer med et fornærmende konsept for antisemittisme ved å anvende definisjonen fra International Holocaust Remembrance Association (IHRA) som grunnlag. Denne definisjonen er en ahistorisk og antidemokratisk konstruksjon som definerer enhver politisk motstand mot sionisme og Israels undertrykkelse av palestinerne som antisemittisk. Det er bemerkelsesverdig at alle partiene representert i (det føderale parlamentet) Forbundsdagen enten har samstemt med denne skammelige definisjonen eller stilltiende har støttet den (som Die Linke gjør). Della Porta påpekte at økonomiske og militære interesser står bak, og at IHRA-definisjonen ikke har noe med akademisk seriøsitet å gjøre.

Dr. Britta Ohm, en medieantropolog ved Gutenberg Universität i Mainz, rettet lys på de sosiale strukturene som råder ved universiteter og som favoriserer sensur. Hun gjorde det klart for deltakerne at 92 prosent av universitetsansatte kun var ansatt på midlertidig basis og når som helst kunne miste jobben. Bare åtte prosent, professorene, nøt stillingsbeskrivelser som «embetsmenn for livstid». De var «urørlige; de har makten over alt». Hun påminnet rollen universitetsprofessorer spilte under naziæraen.

En student og lærerassistent fra Leipzig, som også var på podiet, oppfordret til ikke å akseptere at forskning «blir militarisert. De støtter genocid! Vi aksepterer nederlag for raskt; vi slåss ikke nok imot. Tror vi på universiteter som et rom for diskurs?» Dr. Hanna Pfeifer, professor i statsvitenskap ved Goethe Universität, sa det gjelder «å gjenvinne universitetene som akademiske virksomheter».

Dette utløste en til tider emosjonell diskusjon på slutten av konferansen. Det var mange studenter blant publikum, og de beskrev deres erfaringer med statsrepresjon siden solidaritetsleir-protestene på forsommeren i fjor og av et «fryktklima».

En sa en konferanse organisert av [Susanne] Schröter «behandles helt annerledes enn vår konferanse; alt blir betalt for. Hvorfor? Hennes forskning på islam, migrasjon og politi imøtekommer direkte statens behov.» En annen beskrev universitetene som «steder for å reprodusere den sosiale orden».

En deltaker sa: «Jeg sa opp jobben min etter den 8. oktober 2023, det var et veldig vanskelig år!» Noen ga uttrykk for at mer kunne vært oppnådd med sterkere protester og press mot makthaverne, mens andre støttet oppfatningen at universitetene måtte kritiseres hardere.

Ved slutten av konferansen koret studentene slagord som: «Forente studenter vil aldri bli beseiret». Dette reflekterte mangelen på perspektiv hva angår nødvendig handling for å stoppe genocidet i Gaza, og forfølgelsen av palestinerne mer generelt. Selv om det er viktig at konferansen kunne finne sted til tross for boikotten og at den var en suksess, endte den med det åpene spørsmålet: hvordan kan vi komme videre?

Dette kan bare besvares fra et marxistisk perspektiv. Det er åpenbart at appeller om mer militans og besluttsomhet i akademiske miljøer ikke vil være nok til å stoppe genocidet mot palestinerne og få brutt den offisielle tausheten. For å gjøre det er det nødvendig å vende seg til arbeiderklassen, utdanne den og vinne den over til et sosialistisk program mot kapitalisme, krig og genocid.

Det er ingen tilfeldighet at konferansen tok opp dette spørsmålet så skarpt og lot det stå ubesvart, i Frankfurt av alle steder. Goethe Universität er den historiske høyborgen for «Den kritiske teorien» til Frankfurt-skolen utviklet av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Mens marxismen, som forstått av Marx og Engels, Rosa Luxemburg, Lenin og Trotskij, er uløselig knyttet til arbeiderklassen, avskrev Frankfurtskolen arbeidere som en revolusjonær klasse. Den så arbeidere bare som en tilbakestående masse, bedøvet av forbruk, media og repressiv utdanning.

Dette synet må overvinnes om det skal bli en framtid. Forfatteren av disse linjene fremmet på konferansen boka «The Logic of Zionism: From Nationalist Myth to Genocide in Gaza» av David North. Dette bindet forklarer det marxistiske perspektivet på det palestinske spørsmålet: «Uansett hvor heroisk palestinernes kamp er, de utålelige betingelsene de står overfor vil ikke bli løst uten utviklingen av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen for sosialisme.»

Dette er veldig åpenbart av utviklingene de siste dagene og president Donald Trumps innsettelse i Washington. Den såkalte våpenhvilen i Gaza kan ikke stoles på; våpenhvileavtalen med Libanon har siden november 2024 gjentatte ganger blitt brutt av Israel. På hans første dag signerte Trump, blant mange nye eksekutivordrer, en som opphever alle sanksjoner mot voldelige settlere på Vestbredden.

Også i Tyskland fortsetter regjeringspolitikere deres angrep på palestinere og på migranter som helhet. I begynnelsen av januar ble det kjent at tyske myndigheter i det stille hadde kuttet finansieringen til ei rekke frivillige organisasjoner. Dette rammer minst seks palestinske og to israelske organisasjoner, Zochrot og New Profile, som arbeider for samvittighetnektere av militærtjeneste og for en revurdering av israelsk historie.

Angrepet er del av en sosio-politisk «ny æra», korresponderende med den i utenriks- og militærpolitikken. Det tidlige føderale valget i februar skal bringe til makten en stabil regjering for å tredoble militærutleggene, kutt av sosiale utlegg og håndhevingen av masseoppsigelser, som ved VW. Dette betyr at arbeiderklassen i Tyskland også står overfor enorme nye kamper. Den er den eneste samfunnskraften i stand til å endre situasjonen.

Over hele verden vokser motstanden mot Israels politikk for å utrydde palestinsk liv, så vel som mot hver regjerings samarbeid med sionistslakterne. Denne motstanden kan bare bli effektiv dersom den hviler på arbeiderklassen og bevæpner den med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. Bare på denne måten kan genocidet bringes til opphør, den jødiske apartheidstaten overvinnes og erstattes av en stat som besørger sine palestinske og jødiske borgere full likhet.

Som det står i «The Logic of Zionism»:

Det store historiske og politiske paradokset i den nåværende situasjonen er dette: Den israelske arbeiderklassen kan ikke forsvare dens egne demokratiske rettigheter uten å slåss for det palestinske folkets demokratiske rettigheter mot sionistisk undertrykkelse. Og palestinerne kan ikke oppnå deres aspirasjoner om demokratiske rettigheter og sosial likhet uten å inngå en kampallianse med den israelske arbeiderklassen. Det eneste levedyktige perspektivet er ikke en mytisk «to-statsløsning», men en forent sosialistisk stat av jødiske og arabiske arbeidere.