De globale obligasjonsmarkedene, den viktigste finansieringskilden for statsgjeld, har i flere måneder sendt ut signaler om at under finanssystemets tilsynelatende stabilitet og aksjemarkedenes fortsatte oppgang, er ikke alt bra.

Mens umiddelbare faktorer, som om hvorvidt sentralbankenes styringsrenter går opp eller ned og inflasjonens forventede bevegelse påvirker obligasjonsprisene, er det åpenbart at langsiktige, dypere krefter er i sving.

Obligasjonsmarkedet blir beveget av bekymringer over hvor mye lenger regjeringer kan fortsette å finansiere fjellet av gjeld de har akkumulert. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår den totale globale statsgjelda til å være på $ 100 billioner. Dette er resultatet av de kontinuerlige utleggene regjeringer har pådratt seg for å støtte opp deres økonomier og selskaper.

Da rentene var lave eller nært null etter utbruddet av Covid-pandemien var ikke betalingen av renter på denne gjelda noe stort problem. Nå er det imidlertid det, på grunn av hevingen av rentenivåene siden 2022.

Dette bekreftes av det faktum at til tross for at den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, har kuttet styringsrenta med et prosentpoeng siden september i fjor, har yields (avkastingsrentene) på 10-årige statsobligasjoner i USA, og deres motstykker rundt om i verden, steget. Under «normale» betingelser vil de forventes å falle.

Yield på den 10-årige britiske statsobligasjonen, eller gilt som den kalles, har steget fra rundt 3,6 prosent i september i fjor til nå rundt 4,6 prosent. De siste dagene har den trendet høyere, som har økt forutsigelser om at den kan nå 5 prosent.

Den amerikanske 10-årige statsobligasjonen, US Treasury Bill, har gjennomgått en tilsvarende bevegelse som startet samtidig som Fed begynte å kutte sin grunnleggende styringsrente.

Vesentlig oppmerksomhet har vært fokusert på Storbritannia, som erfarte alvorlig finansturbulens i oktober 2022 på grunn av forsøket fra den kortvarige Liz Truss-regjeringen på å finansiere skattekutt for selskaper og de velstående ved å øke statssgjelda. Dette igangsatte en eskalering av giltyields som krevde intervensjon fra Bank of England (BoE) for å forhindre ei fullblåst finanskrise, og førte til Truss’ fratredelse.

Mens krisa for to-og-et-halvt år siden noen ganger har blitt tilskrevetTruss’ eksesser, eller inkompetanse, har de underliggende årsakene til den nære nedsmeltingen vedvart.

Tilstanden i Storbritannia var temaet for et intervju gitt av milliardæren Ray Dalio, grunnleggeren av det globale hedgefondet Bridgewater Associates, til Financial Times (FT) i uka som var, der han advarte for at landet kunne være på vei mot en «gjeldsdødsspiral». Dette er en situasjon der økende mengder penger må lånes bare for å betale rentekonstnadene på eksisterende gjeld.

Det var en risiko for at kombinasjonen av stigende rentekostnader, nå på £ 100 milliarder i året, og behovet for å rulle over eksisterende gjeld til høyere renter ville produsere en selvforsterkende syklus.

Han sa situasjonen så ut «som en gjeldsdødsspiral under utvikling».

Turbulensen i markedet for gilts var et «tilbud-etterspørselsproblem».

«Hvorfor skulle ellers langsiktige [yields] stige når det er en lettelse [i pengepolitikken], valutakursen går ned, og økonomien er svak?»

Tilbud-etterspørselsproblemet innebærer at utstedelsen av statsobligasjoner (gjeld) overstiger etterspørselen etter dem til en gitt pris. Investorer er derfor kun beredt til å kjøpe obligasjoner dersom deres priser senkes, med påfølgende økning i deres yield. (De to har en invers relasjon.)

De økonomiske og sosiale konsekvensene av den framvoksende gjeldsspiralen i Storbritannia ble beskrevet i en redaksjonell lederartikkel i FT i forrige uke. Den sa at mangelen på tillit til den britiske økonomien hadde blitt «smittsom», og spredte seg fra selskaper til finansmarkedene. Obligasjonenes yield var nært deres høyeste på 16 år.

FT sa de såkalte «obligasjonsvokterne» hadde Storbritannia i deres sikter, og ville være på vakt etter «forbedringer».

Hva de skulle bestå av ble presentert veldig direkte. Skatteøkninger var utelukket fordi det ville være «katastrofalt for tilliten».

«Men det betyr at Labour Party må være beredt til innsparinger på høykostnadsområder, som samtidig er politisk sensitive, som velferdstiltak, embetsverket og trippellåsen på pensjonsutbetalinger,» står det i lederartikkelen.

(Trippellåsen refererer til dagens ordning der pensjonene heves med det høyeste av tallene, 2,5 prosent, økningen i lønninger eller økningen i inflasjonen.)

Mens Storbritannia kan karakteriseres som den «syke mannen» av de store økonomiene, hva angår gjeld og rentebetalinger, er USAs posisjon objektivt sett enda verre. Der er imidlertid regjeringen i stand til å opprettholde massiv statsgjeld, som nå nærmer seg $ 36 billioner og med en årlig rentekostnad på $ 1 billion, fordi den amerikanske dollaren er den globale valutaen og er etterspurt.

Men det er stadig flere advarsler om at selv med dette «uforlignelige privilegiet» er USAs finansielle posisjon i siste instans ikke bærekraftig.

I hans FT-intervju begrenset Dalio seg ikke bare til Storbritannia, men pekte på situasjonen i USA. Han oppfordret til at underskuddet måtte kuttes fra dagens nivå på 6 prosent av BNP til 3 prosent.

I et blogginnlegg tok han til orde for et kutt i styringsrenta til 1 prosent, å la inflasjonen stige til 4,5 prosent, øke skatteinntektene med 11 prosent, kutte skjønnsmessige utlegg med 47 prosent, eller en kombinasjon av disse tiltakene.

Men Trump-administrasjonen har utelukket skatteøkninger, og vil kutte selskapsskattene, Fed har ingen intensjon om å redusere rentenivåene og vil øke dem igjen dersom inflasjonen stiger. Det betyr at fokuset er på utleggene. Det er ingen tvil om hvor øksa vil falle, med departementet for regjeringseffektivitet ledet av fascistmilliardæren Elon Musk som krever kutt på $ 2 billioner.

Den amerikanske regjeringens budsjettutlegg er på rundt $ 6,3 billioner, hvorav nesten $ 1 billioner er på militæret og det samme beløpet på rentebetalinger til obligasjonseierne. Ingen av disse postene vil bli redusert, som betyr at målskiva vil være sosiale tjenester, helse, utdanning og andre viktige områder som påvirker arbeiderklassen.

Trump har sagt trygdesystemet Social Security ikke vil bli berørt i hans Make America Great Again-program, og til tider fremmet den falske påstanden at tollsatser vil betale ned statsgjelda.

Men alle hans påstander er tuftet på kvikksand, som logikken i gjeldstallene tydeliggjør. USAs statsgjeld er for tiden på rundt 100 prosent av BNP. Men etter nåværende utsikter er den satt til å stige til 200 prosent av BNP innen et tiår. Denne eskaleringen er uholdbar, selv med «privilegiet» gitt USA på grunn av dollarens rolle.

FT-spaltist Gillian Tett refererte i en nylig kommentar det hun kalte det «innflytelsesrike» nyhetsbrevet «Tree Rings», som advarte at dersom yield på 10-års Treasury Bills stiger over den nominelle amerikanske vekstraten, så er det «matematisk sikkert raskt å utløse en gjeldsdødsspiral».

I hans FT-intervju ga Dalio ingen tidsramme for eksplosjonen av det han har karakterisert som ei «gjeldsbombe». Han sammenlignet det med utviklingen av et hjerteinfarkt der plakk bygger seg opp og øker risikoen for at et stykke bryter løs.

«Du kan ikke si nøyaktig når det kommer til å skje, men du kan si at risikoen er veldig høy og stigende.»