For åtti år siden, den 27. januar 1945, frigjorde Sovjetunionens Røde armé utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Soldatene ble presentert for en ubeskrivelig skrekkscene. Auschwitz, det tyske navnet på den lille byen Oświęcim i Sør-Polen, kom til å legemliggjøre forbrytelser hinsides menneskelig fatteevne.
Naziregimet myrdet under den andre verdenskrigen i leirkomplekset Auschwitz et sted fra 1,1 til 1,5 millioner mennesker. Nitti prosent av dem var jøder, men polakker, sinti og romer så vel som sovjetiske krigsfanger ble også drept der.
Det som gjør Auschwitz så uhyrlig er ikke bare det gigantiske antallet drapsofre, men også den kaldblodige effektiviteten av samarbeidet av titusenvis av SS-medlemmer, statstjenestemenn og næringslivsledere som muliggjorde massemordet. Aldri før hadde en moderne industrialisert stats apparat blitt brukt så systematisk for å utføre genocid.
Kommunale tjenestemenn i Tyskland og de naziokkuperte områdene identifiserte drapsofrene som jøder, politiet samlet dem sammen, og jernbanen fraktet dem som krøtter i godsvogner til Auschwitz. Der ble de sortert ved perrongen. De som ikke var i stand til å utføre tungt arbeid – hovedsakelig barn, kvinner og eldre – ble gjetet inn i gasskamrene, drept og deres kropper brent. Rundt 400 000 jøder fra Ungarn døde på denne måten i gasskamrene i Auschwitz-Birkenau bare i løpet av de tre månedene fra mai til juli 1944.
De arbeidsdyktige måtte arbeide i selve leiren eller for tyske selskaper inntil de døde av sult og utmattelse, eller selv ble drevet inn i gasskamrene. Noen ble tvunget til å dø som forsøkskaniner for medisinske eksperimenter. Tyske selskaper, som IG Farben, bygde fabrikker spesielt for dette formålet i det enorme Auschwitz-komplekset, som omfattet tre hovedleirer og 50 underleirer. Nazistene forsøkte å presse hver siste unse av profitt ut av deres ofre. Selv deres hår og gulltenner ble anvendt for kommersiell vinning.
Auschwitz var bare en av mange tyske utryddelsesleirer. Flere millioner mennesker ble skutt på stedet eller myrdet på andre bestialske måter der de tyske troppene rykket fram gjennom Polen og Sovjetunionen.
Bare noen få av de ansvarlige for massemordet ble holdt ansvarlige for deres handlinger. Spesielt i Øst-Europa, som etter krigen var under sovjetisk kontroll, ble det holdt rettssaker, hvorav noen førte til dødsdommer. I Nürnberg holdt de krigsallierte i årene 1945 og 1946 13 rettssaker mot ledende representanter for naziregimet. Resultatet forble imidlertid beskjedent, med 24 dødsdommer og 118 fengselsstraffer, som like etterpå ble redusert i varighet. Hovedbetydningen av Nürnberg-prosessene lå i det faktum at de satte nye standarder for folkeretten.
Næringslivsledere som hadde støttet nazistene og profittert på tvangsarbeid sto også for retten i Nürnberg. De fikk bare korte fengselsstraffer, som først og fremst tjente deres egen beskyttelse. De fikk beholde mesteparten av eiendelene de hadde anskaffet seg gjennom plyndring og massemord og fikk til og med styre deres selskaper fra fengsel. Fram til i dag kan mange tyske milliardærfamiliers formuer spores tilbake til deres foreldres og besteforeldres medvirkning til naziregimet.
Med begynnelsen av den kalde krigen ble rettsforfølgelsen av nazismens gjerningsmenn i Vesten stort sett avviklet. Militære offiserer, hemmelige politiagenter, dommere, høytstående embetsmenn, professorer og selskapsledere ble erklært «denazifisert» og returnert til deres gamle stillinger. Kanselliet, hvor de viktige personellbeslutningene ble tatt, ble ledet av Hans Globke, medforfatter og utdyper av Nürnberg-raselovene.
Den første Auschwitz-rettssaken i Tyskland fant ikke sted før i 1963, 18 år etter at sovjetiske tropper satte en stopper for massedrapene der. Dette skyldtes hovedsakelig den utrettelige innsatsen til hovedaktoren i delstaten Hessen, Fritz Bauer, som måtte slåss mot utallige hindringer og personlige angrep. Også her ble antallet domfellelser lavt. Auschwitz-rettssakene i Frankfurt hadde imidlertid stor pedagogisk verdi. De åpnet øynene til den yngre generasjonen som hadde vokst opp etter krigen og bidro betydelig til deres radikalisering og til masseprotestene i årene 1968 og 1969.
På 1970-tallet fant konfrontasjonen med naziregimet også sin vei inn i skolene. Mange gamle nazister hadde innen da trukket seg tilbake og blitt erstattet av yngre lærere som var blitt påvirket av 1968-bevegelsen. Slagordet «Aldri igjen!» – «Nie wieder!» – var dypt inngravert i en generasjons bevissthet, uten at de forsto nøyaktig hva som hadde ført til katastrofen. Men de aller fleste var overbevist om at en slik forbrytelse mot menneskeheten ikke måtte og kunne gjentas.
Åtti år etter frigjøringen av Auschwitz er dette ikke lenger tilfelle. Genocid, forfølgelse og drap av hele befolkninger på grunn av deres nasjonale opprinnelse eller religion, «total krig» målrettet mot sivile så vel som soldater, og til og med den mulige bruken av atomvåpen blir igjen ansett som «normalt». Dette kjennetegner også den offisielle minneseremonien, som finner sted i dag kl. 16:00 på lokaliseringen til den tidligere konsentrasjonsleiren i Auschwitz.
Den offisielle gjestelista inkluderer ei rekke statsoverhoder og regjeringssjefer fra Europa. Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands president Frank-Walter Steinmeier og kansler Olaf Scholz såvel som Storbritannias kong Charles reiser til arrangementet.
Russland, den sentrale etterfølgerstaten til Sovjetunionen, som med enorme kostnader frigjorde Auschwitz, vil ikke være representert. Grunnen til dette er at Tyskland igjen fører krig på østfronten, USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Siden begynnelsen av krigen for tre år siden har imperialistmaktene støttet Ukraina med våpen, ammunisjon og økonomisk bistand på til sammen € 213 milliarder. Ytterligere € 147 milliarder har allerede blitt lovet.
Påstanden at denne krigen er til forsvar for Ukraina mot en russisk angrepskrig er rett og slett ei løgn. NATO provoserte i realiteten fram krigen ved å ekspandere lenger og lenger mot Russland, i strid med tidligere forpliktelser alliansen hadde kommet med.
Putin-regimet, som skylder sin makt til oppløsingen av Sovjetunionen og milliardæroligarkers plyndring av statseiendom, hadde ingen progressiv respons på dette. Ute av stand til å appellere til den ukrainske og internasjonale arbeiderklassen, responderte den med en reaksjonær krig. Ansvaret for krigen ligger imidlertid hos NATO, som forfølger målene om å kontrollere Ukraina og stykke opp Russland, så vel som å utbytte begge landenes enorme naturressurser.
Bemerkelsesverdig er at det ikke er noen ukrainsk representant på den offisielle gjestelista til Auschwitz-seremonien. Dette vil enda kunne endres, da Polen er en av Ukrainas nærmeste allierte i krigen mot Russland.
Det er imidlertid også gode grunner til at Polen ikke inviterer Ukraina til Auschwitz-minnemarkeringen. Regimet i Kiev hedrer nazikollaboratører og medskyldige i Holocaust. I den ukrainske byen Lviv, mindre enn 400 kilometer fra Auschwitz, er det reist et enormt monument til Stepan Bandera, lederen for OUN som ikke bare støttet Holocaust, men også myrdet titusenvis av polakker for å skape et etnisk reint vest-Ukraina. Den offisielle Bandera-kulten har gjentatte ganger ført til konflikter mellom Warszawa og Kiev.
Israel er representert av utdanningsminister Yoav Kisch. Statsminister Benjamin Netanyahu reiser ikke til Auschwitz fordi Den internasjonale straffedomstolen har utstedt en arrestordre mot ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det var en lang debatt i Polen om hvorvidt arrestordren, som landet er juridisk forpliktet til å fullbyrde, skulle ignoreres.
Israels handlinger mot palestinerne, som har skremmende paralleller til nazistenes metoder, er kanskje den klareste illustrasjonen på i hvilken grad genocid nok en gang har blitt offisielt akseptert «normalitet».
Til og med den amerikanske regjeringen er bare representert ved minneseremonien av et medlem av tredje rang, milliardæren og Midtøsten-utsendingen Steve Witkoff. President Donald Trump har knapt skjulte sympatier for Hitler, og hans politikk – deporteringen av millioner av migranter, massive sosiale nedskjæringer, etableringen av en politistat, trusler om vold mot rivaler og allierte – viser sterke paralleller til nazistenes gjerninger.
Trumps nære fortrolige Elon Musk, verdens rikeste mann, talte på en storskjerm ved kick-off-arrangement til det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschlands (AfD) valgkamp i Halle helga før minnemarkeringen i Auschwitz. Han oppfordret 4 500 jublende tilhengere av ytre høyre-partiet til å legge bak seg «for mye fokus på tidligere skyldfølelse». Musk hevdet at barn ikke skulle være skyldige for deres oldeforeldres synder. «Det er veldig viktig at folk i Tyskland er stolte av å være tyske,» understreket Musk. Auschwitz-minnemarkeringen kan bare forstyrre dette.
Åtti år etter frigjøringen av Auschwitz kan det ikke lenger hevdes at nazibarbariet var en historisk ulykke. Det var det konsentrerte uttrykket for det kapitalistiske samfunnssystemets bankerott. Under den første verdenskrigen forsøkte tysk imperialisme uten hell å få brakt Europa under sin kontroll og ekspandere østover. Under nazistene gjorde den et nytt forsøk. Den trengte Hitler for å knuse arbeiderbevegelsen og konvertere hele økonomien til krigsproduksjon.
Arbeiderklassen kunne den gangen ha stoppet Hitler. De to store arbeiderpartiene, Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det tyske kommunistpartiet (KPD), hadde flere tilhengere enn nazistene, og de inntok en uforlignelig mye sterkere posisjon i kjernen av den tyske økonomien. Men verken lederskapene i SPD eller KPD var beredt til å slåss. SPD stolte på Weimar-staten og Reichpresident Hindenburg, som til slutt hjalp Hitler til makten. KPD, som var under Stalins ødeleggende innflytelse, skjulte partiets uvilje til å slåss bak radikale verbale angrep på SPD.
Genocidet av jødene var et resultat av denne fiaskoen til arbeiderklassens lederskap. Hitler instrumentaliserte antisemittisme for å kanalisere sosiale spenninger mot en minoritet. Dette hadde han lært i Wien av den antisemittiske borgermesteren Karl Lueger. Utslettelseskrigen mot Sovjetunionen skapte deretter forutsetningene for å realisere hans morderiske planer.
I dag spiller angrep på migranter, spesielt de med muslimsk tro, en lignende rolle som antisemittismen tidligere spilte. Men ingen må la seg forlede: Der hvor det er høyreorienterte ekstremister og fascister, er antisemittismen også utbredt.
Verden konfronteres nå ikke bare med utbruddet av tysk imperialisme, men også av amerikansk imperialisme. Trump er ikke mer en historisk ulykke enn Hitler var. Hans gjenkomst til Det hvite hus betyr, som WSWS har erklært, «den voldelige innordningen av amerikansk politikk med dens underliggende sosiale realitet». Stor sosial ulikhet og den amerikanske økonomiens relative nedgang sammenlignet med dens rivaler, spesielt Kina, kan ikke forenes med demokrati og fred.
Dette gjelder også Tyskland og Europa. Ytre høyre-partier sitter allerede ved makten i Ungarn, Italia, Nederland og snart Østerrike. I Tyskland er AfD det nest sterkeste partiet, med en oppslutning på rundt 20 prosent i meningsmålinger før valget. Den neste tyske regjeringen ønsker å doble eller tredoble forsvarsutleggene. Alle de etablerte partiene er enige om dette. Dette kan bare oppnås ved bruk av fascistmetoder.
Om det er én lærdom å lære fra Auschwitz, så er det denne: Fascisme og krig kan bare stoppes ved arbeiderklassens intervensjon. Den må forsvare alle demokratiske og sosiale rettigheter, forenes internasjonalt, ekspropriere oligarkene og bygge et sosialistisk samfunn. For å gjøre dette trenger den sitt eget parti – Sozialistiche Gleichheitpartei (SGP) i Tyskland og dets søsterpartier over hele verden, seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).