Da miljøpartiet De Grønnes Annalena Baerbock overtok som tysk utenriksminister i desember, lovet hun en «verdistyrt» utenrikspolitikk. Den skulle være «feministisk», «konform med menneskerettighetene» og «klimaorientert». Nå vet vi halveringstiden for «Grønne verdier' – den er mindre enn to måneder.
I begynnelsen av februar ble Baerbock presentert i stridsutstyr for en foto-op på Donbass-fronten, der ukrainske soldater og prorussiske separatister konfronterte hverandre. Hennes opptreden i krigsutstyr styrket president Vladimir Putin i hans overbevisning om at det ikke var noen sikkerhetsgarantier for Russland å forvente fra NATO, som til slutt førte til at han besluttet å angripe Ukraina militært.
Ikke før hadde krigen begynt før den tyske regjeringen, med full støtte fra De Grønne, annonserte det største opprustingsprogrammet siden den andre verdenskrig. Militærbudsjettet økte for inneværende år med € 100 milliarder til € 150 milliarder. Til-og-med forbudet mot våpeneksport til krigssoner, som De Grønne høytidelig påberopte seg i partiets valgprogram i fjor, ble summarisk opphevet av den føderale regjeringen. Nå oversvømmer Tyskland Ukraina med dødelige våpen, forlenger krigen og gjør den blodigere.
Så holdt Baerbock den 18. mars en lang tale som skisserte hovedtrekkene i en ny nasjonal sikkerhetsstrategi, som p.t. utarbeides av koalisjonsregjeringen bestående av Sosialdemokratene (SPD), De Grønne (Die Grünen) og Liberal-Demokratene (FDP), i regi av utenriksdepartementet hun leder.
Sammenflettet med fraser om «frihet», «lengsel etter sikkerhet» og «våre barns framtid» utviklet hun et orwellsk scenario som til-og-med ville fått Kald-krigere fra 1960-tallet til å blekne. Det tåkelegger grensa mellom ytre og indre sikkerhet og setter i tillegg til Bundeswehr (Tysklands væpnede styrker), som nå oppgraderes til Europas sterkeste hær, også vitenskap, miljøpolitikk og økonomi inn i sikkerhetens tjeneste.
Sikkerhetspolitikk er «mer enn militær pluss diplomati», understreket Baerbock. «Om investeringer i infrastruktur, om handelspolitikk er del av vår sikkerhet, da betyr det også at beslutninger om sikkerhet ikke bare tas i utenriksdepartementet eller i forsvarsdepartementet, men også i selskaper, i kommuner og på universiteter.»
Baerbock kom med en klar forpliktelse til NATO, og bønnfalte om styrking av alliansens «europeiske søyle», for dens «tilstedeværelse i landene i Sørøst-Europa» og for en «troverdig nukleær avskrekking». For å sikre den sistnevnte hadde den tyske regjeringen besluttet å anskaffe jagerflyet F-35. Hun tok også til orde for å utvide «den europeiske forsvarsindustrien», der Tyskland allerede er den fjerde største våpeneksportøren i verden.
Mens De Grønne tidligere har tatt til orde for nedrusting og våpenkontroll, erklærer Baerbock nå: «Vi må tenke på nedrusting og våpenkontroll som et tillegg til avskrekking og forsvar. Det betyr defensiv evne i alliansen. Dette er avgjørende for vår evne til å handle. For meg beskriver forsvar både evnen og viljen til å forsvare oss. ... Jeg er overbevist om at vår evne til å forsvare oss bestemmer vår sikkerhet.»
Bundeswehr må være i stand til å slåss i den umiddelbar nærheten, og over hele verden, erklærte Baerbock. Tidligere hadde det strategiske spørsmålet vært: «Forsvarer vi vår sikkerhet langt herfra, i Hindu Kush eller andre steder? Eller forsvarer vi vår sikkerhet rett utenfor dørterskelen?» Hun sa erfaring har vist at «det er ikke et enten eller. Fjernt eller nært.» Det er «klart at våre soldaters oppdrag ikke lenger automatisk vil være tusenvis av kilometer unna Flensburg eller Freiburg. Likevel, disse oppdragene også viktige.»
Baerbock tok til orde for å avskaffe den konstitusjonelt forankrede separasjonen mellom militæret og politiet. Hun sa: «I en digitalisert verden har de siste årene truslene fra innsiden og utsiden blitt fullstendig» tåkelagte. «Vi har også skillelinjer i vår grunnlov. Så vi må spørre oss selv, ærlig og oppriktig: Hvordan takler vi disse gamle skillelinjene i framtiden?»
I en tynt tilslørt oppfordring til internettsensur la Baerbock stor vekt på cyberspace, som hun sa ville «absolutt bli den største utfordringen». Cyber- og hybridkrigføring var «en sentral del av moderne krigføring». Truslene viste at «ikke bare trenger vi sterke cyberforsvarsevner, men del av vårt arbeid med den nasjonale sikkerhetsstrategien vil også måtte hanskes med kompetansene mellom Bundeswehr og de nasjonale sikkerhetsagenturene, mellom de føderale og delstatsmyndighetene».
Baerbock satte også miljøpolitikken i tjeneste for tyske og europeiske stormaktsinteresser: «En ting er klart: Komme seg vekk fra fossilt brensel, og gå raskere over til fornybare og effektive energiformer. Dette er ikke bare investeringer i rein energi, for dette er investeringer i vår sikkerhet og dermed i vår frihet.»
Baerbock utpekte, i tillegg til Russland, også Kina som den viktigste motstanderen, som må konfronteres ikke bare i Europa, men også i Afrika og regionen Det indiske hav-Stillehavet. Det kinesiske «Belt og Vei»-initiativet viser «at investeringer i infrastruktur helt spesielt er relevante for sikkerhet». Man kan bare «handle selvstendig dersom man ikke er helt avhengig av andre. ... Og det er derfor vi de neste månedene ikke bare skal utvikle en ny sikkerhetsstrategi, men også en ny Kina-strategi.»
Baerbock la heller ikke skjul på at hennes sikkerhetsstrategi tjener imperialistmål og har den tyske økonomiens profittinteresser i tankene. Handelspolitikk, infrastrukturpolitikk, utenriks- og sikkerhetspolitikk, «de hører alle sammen,» sa hun. «Fordi sårbarhet i det 21. århundre, det kan også være når autoritære stater [som åpenbart betyr Kina] investerer milliarder av euro i europeiske motorveier, veier, strømnett og havner.»
En «verdidrevet utenrikspolitikk» betyr «å forsvare verdier og interesser – inkludert økonomiske interesser – på samme tid. Fordi den ene er nært beslektet med den andre. ... Hvis vi vil holde vår stand globalt, i det 21. århundres styrkeprøve, da må vi få oppdatert alle våre instrumenter – militært, politisk, analogt, digitalt, teknologisk. Vi må ha en omfattende og helhetlig forståelse av sikkerhet, uten å bli helt difuse.»
Habeck i Qatar
Robert Habeck hastet seg til å få satt De Grønnes nye utenrikspolitiske verdier ut i livet. Tidligere denne uka reiste De Grønnes visekansler og økonomiminister til Qatar og De forente arabiske emirater (UAE), sammen med 22 konsernbosser – deriblant lederne for Thyssenkrupp, Bayer og Siemens Energy. Der han hevdet at Tyskland må bli uavhengig av «Putins blodstenkede gass og olje», kastet han seg ned på sanda foran autokratene i Gulf-regionen.
Emiratenes menneskerettighetshistorikk er godt dokumentert. I løpet av de 10 årene siden tildelingen av 2022-fotballverdensmesterskapet til Qatar har 15 000 bygningsarbeidere der dødd, ifølge Amnesty International. Det vil si, som Tagesspiegel regnet ut, «minst 234 liv per VM-kamp».
De 2 millioner migrantarbeiderne fra India, Bangladesh, Nepal og Pakistan som i Qatar blir utbyttet for sultelønninger har ingen rettigheter. De har ikke lov til å organisere seg eller bytte selskap. De jobber 12-timersdager i brennende varme og de mottar ofte ingen lønn på flere måneder. 70 prosent av dødsfallene er det ingen dokumentering av. Familier som mister hovedforsørgeren får ofte ingen nyheter, enn si kompensasjon.
Journalister som jobber i Qatar må gå med på ikke å spre uautorisert informasjon og ikke innhente nyheter illegalt. Når de utfører gravearbeid blir de noen ganger varetektsfengslet i dagevis.
Situasjonen er ikke noe bedre i De forente arabiske emirater (UAE). Landet – sammen med Saudi-Arabia og Qatar – leder Jemen-krigen. De bomber Jemen regelmessig, utplasserer bakketropper og betalte leiesoldater fra Latin-Amerika, og begår ei rekke krigsforbrytelser. Krigen støttes av USA og europeiske makter. Ifølge FN-tall har den så langt krevd rundt 300 000 menneskeliv, derav mange sivile og barn, og har utløst en humanitær katastrofe. 80 prosent av de 30 millioner jemenittene er avhengige av humanitær hjelp utenfra.
Men alt dette forhindret ikke Habeck fra å bøye seg ærbødig for hans verter og gå med på å samarbeide tett med dem. Etter møtet med Tamim bin Hamad Al Thani, emiren av Qatar, meldte han begeistret at dagen hadde «fått et sterkt momentum». Emirens støtte hadde vært overmåte. Det var «storslått» avtalt å inngå et langsiktig energipartnerskap.
Dette er ikke begrenset til å erstatte russiske gassforsyninger med flytende naturgass (LNG) fra Qatar. De ble også enige om et tett samarbeid innen forskning og produksjon av «grønn» hydrogen, som skal produseres ved hjelp av solcelleanlegg og eksporteres til Tyskland.
De Grønnes «verdidrevne utenrikspolitikk» har tilsynelatende ikke noe imot blodige hender så lenge disse hendenes eiere betjener tyske økonomiske interesser. Man burde henge bildene av Baerbock i stridsutstyr og av Habecks knefall i Qatar på fasaden til partiet De Grønnes hovedkvarter i Berlin. De sier mer om partiets politiske orienteringer enn tusen partiprogrammer.
Mediene hyller nå De Grønnes realpolitik. «Er De Grønnes programmatiske kjerne i ferd med å smelte? Er regjeringsdeltakelse en rask-vaskesyklus for verdens lykkeplaner som det må betales for med whiplash?» spør den tyskspråklige bloggen til Neue Zürcher Zeitung, og bemerker med tilfredshet: «De som ønsker å forfekte verdier i politikken må først formulere interesser.» Denne «harde leksa» måtte De Grønne nå «internalisere permanent».
Tagesspiegel kommenterer: «Krigen tvinger fram en revurdering på så mange områder, og endrer prioriteringer. Dette har en forstyrrende effekt. Og likevel har den også sine gode sider.» Overbevisninger som det på lang tid ikke har vært stilt spørsmål om blir utsatt for realitetssjekker, og det som ikke beviser seg blir ryddet ut.
Moral og klassekamp
Baerbock berettiger De Grønnes nyorientering med at Ukraina-krigen har endret alt: «Med all sannsynlighet, ingen av oss kunne noen gang ha forestilt oss dette. Vi opplever en brutal angrepskrig 10 timer med bil herfra, midt i Europa. Ekte, nært, forferdelig.»
For noe tull! Da De Grønne første gang satt i den tyske regjeringen deltok de i bombingen av Beograd, som ligger bare en-åtte-timers kjøretur fra Tyskland, og som allerede hadde blitt bombet av nazistene. Det var også «ekte, nært, forferdelig» – bortsett fra at De Grønne i 1999 var på angripernes side.
De Grønne har siden den gang støttet nesten alle NATOs kriger, som har krevd millioner av ofre. I 2011 angrep de den tyske regjeringen fra høyre, for ikke å ha deltatt i bombingen og ødeleggelsen av Libya.
Heinrich Böll-stiftelsen, tilknyttet De Grønne, spilte i 2014 en stor rolle i kuppet som styrtet Ukrainas president Viktor Janukovitsj og var kimen til dagens krig. I den prosessen hadde de ingen betenkeligheter med å støtte fascistmilitsene som til slutt fikk kastet ut Janukovitsj.
Leo Trotskij, hans tids ledende marxist, skrev et skarpt essay under opptakten til den andre verdenskrigen, om småborgerlige moralister som støtter de mest reaksjonære politiske retningslinjer under påskudd av abstrakte verdier og tidløse moralske prinsipper.
«Og hvem er så alle disse demokratiske moralistene?» spurte han. «Ideologer fra mellomsjikt som har falt, eller lever i frykt for å falle mellom de to brannene. Hovedkaraktertrekkene til denne typens profeter er mangelen på forståelse av store historiske bevegelser, en forherdet konservativ mentalitet, selvtilfreds trangsyn, og en høyst primitiv politisk feighet.»
Det er ingen moral som er over klasser, understreket Trotskij. De som ikke ønsker å falle tilbake til religion, de må innse «at moral er et produkt av sosial utvikling; at det ikke er noe uforanderlig ved den; at den tjener sosiale interesser; at disse interessene er motstridende; at moral mer enn noen annen form for ideologi har en klassekarakter.»
De Grønnes moral og verdier gjenspeiler interessene til de velstående middelklassesjiktene, som har nytt godt av de siste 30 årenes intensiverte utbytting av arbeiderklassen. Krigen fører også til en intensivering av klassekampen. De Grønne responder på dette med en skarp dreining til høyre, og en tilsvarende omstokking av deres moralske verdier.