Tyske politikere og media har i flere dager forsøkt å stålsette offentligheten for nødvendige «forsakelser» og «oppofrelser» for krigen i Ukraina. Den sosialdemokratiske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier har vært i front for kampanjen, som så ofte i slike saker.
På en konsert «For Fred og Frihet» arrangert i hans offisielle palassresidens Schloss Bellevue sist søndag, erklærte Steinmeier: «Det er ikke bare vår humanitære solidaritet som er påkrevd.» De harde sanksjonene som blir pålagt Russland vil uunngåelig føre til tap «også for oss». «Vi må være beredt til å bære dem, for at vår solidaritet ikke bare skal være tomme ord, om den skal tas på alvor.»
«Hele sannheten er den – det ligger fortsatt mange vanskeligheter foran,» fortsatte forbundspresidenten. «Vår solidaritet og vår støtte, vår standhaftighet, til-og-med vår vilje til å pålegge restriksjoner vil være nødvendig i lang tid framover.»
Det ukenlige nyhetsmagasinet Der Spiegel forbereder også deres lesere på innstramminger. Under headingen «Hvordan klare seg uten igjen?» sier den siste utgaven: «Ord som ikke har spilt noen rolle i tysk virkelighet på veldig lenge, kommer nå tilbake: Det å klare seg uten, oppofrelser, forsakelser, mangler. Klarer regjeringen å forberede samfunnet på dette? Prøver den i det hele tatt?»
For å styrke deres leseres vilje til å akseptere forsakelser henter nyhetsmagasinet bistand fra politikere, økonomer, forfattere og filosofer.
Forfatteren Navid Kermani, ifølge Spiegel «en av landets viktigste intellektuelle», forlanger et umiddelbar importforbud for russisk energi, og beskylder den tyske regjeringen for å unnvike akkurat der «hvor man kan frykte reelle begrensninger».
Philipp Lepenies, professor i politikk med fokus på bærekraft ved Freie Universität Berlin, klager over at vi lever «i en forbrukskultur, ikke i en kultur for å klare oss uten». Philipp Hübl, filosof og gjesteprofessor ved Universität der Künste Berlin, sier seg enig i at øyeblikket for forsakelser sågar kan være gunstig. Når det foreligger gode og umiddelbart forståelige grunner, da vil mange være beredt til å akseptere innskrenkinger. «Og få ting er så åpenbare som det å slåss mot en diktator som slipper bomber på en fødeklinikk,» føyer Spiegel til.
Men hva er det oppofrelsene skal gjøres for?
For å «støtte det ukrainske folkets tapre og harde kamp for frihet, demokrati og selvbestemmelse,» svarer Steinmeier. For å forsvare «vår kampberedskap og vår medmenneskelighet, vår vilje til fred og vår tro på frihet og demokrati». Han brukte begrepet «frihet» ikke mindre enn åtte ganger i hans korte tale.
Hadde Steinmeier vært ærlig da hadde han ha sagt: Det er for å finansiere den største opprustingsoffensiven siden den andre verdenskrig; for å gjøre Tyskland til den ledende militærmakten i Europa igjen; for endelig å få brakt Ukraina, som vi allerede har erobret, ødelagt og så tapt igjen både i den første og den andre verdenskrig, under vår innflytelse; for å få til et regimeskifte i Russland, som alltid har stått i veien for våre ekspansjonistiske ambisjoner; for å få brutt landet opp og få ubehindret tilgang til dets enorme reserver av råvarer.
Hadde han vært ærlig hadde han lagt til: For å oppnå disse målsettingene aksepterer vi den størst mulige «oppofrelsen» – risikoen for en tredje verdenskrig som gjør hele Europa til en nukleær ørken.
Det russiske angrepet på Ukraina er reaksjonært og det må avvises. Bildene av døde sivile, ødelagte hjem og flyktende kvinner og barn har forskrekket og forarget mange mennesker. Men påstanden om at krigen utelukkende var resultat av den onde viljen til en djevel ved navn Putin, som invaderte et demokratisk, frihetselskende og velstående bukolisk Ukraina uten noen som helst grunn, den er rett og slett absurd.
I virkeligheten er det en stedfortrederkrig, en proxy-krig mellom NATO og Russland, der den ukrainske befolkningen fungerer som sjakkbønder. Den har vært forberedt gjennom lang tid og ble provosert fram av USA og landets europeiske allierte. De presset NATO, den mektigste militæralliansen i verden, lenger og lenger østover, i strid med de eksisterende avtalene, og har to ganger organisert et maktskifte i Ukraina, og nå bevæpnet landet til tennene og promotert fasciststyrker. Seinest støtter de krigen med våpenleveranser for milliarder.
Steinmeier selv spilte en viktig rolle i alt dette. Han var i Kiev i 2014 som tysk utenriksminister da ekstreme ytrehøyremilitser skjøv ut den folkevalgte presidenten Viktor Janukovitsj. Sammen med hans franske og polske kolleger ble han enige om et maktskifte, som deretter ble framskyndet av det høyreorienterte kuppet. Steinmeiers forhandlingspartnere, og medlemmer av den nye regjeringen, inkluderte partiet Svoboda, som hedrer nazikollaboratører og samarbeider med nynazistene i Tysklands Nasjonalparti (NPD).
Steinmeier, som vet at samarbeidet med høyreorienterte ukrainske nasjonalister blir møtt med mistenksomhet, hadde i tillegg til ukrainske musikere også invitert russiske, hviterussiske og polske musikere til solidaritetskonserten på hans palassresidens Schloss Bellevue. Den russiske stjernepianisten Jevgenij Kissin, som har bodd i utlandet i 30 år, opptrådte som solist. I tillegg til verk av den 84-år-gamle ukrainske komponisten Valentin Sylvestrov, som har flyktet fra krigen og personlig var til stede, ble det også fremført verk av Chopin, Tsjaikovskij og Sjostakovitsj.
«La oss ikke tillate at Putins hat bli til hat mellom folk og mellom mennesker,» resonnerte Steinmeier. Men den ukrainske ambassadøren Andriy Melnyk, en beundrer av nazikollaboratøren Stepan Bandera, satte en strek i regninga. Han saboterte arrangementet, og la ut en stygg nasjonalistisk tweet: «Gode Gud, hvorfor er det så vanskelig for den tyske forbundspresidenten å innse at så lenge russiske bomber faller over byer og tusenvis av sivile blir myrdet dag og natt er ikke vi ukrainere så lystne på ‘stor russisk kultur.’ Basta.»
NATOs proxy-krig mot Russland, som alle imperialistkriger, innebærer voldsomme angrep på arbeiderklassens sosiale vinninger og demokratiske rettigheter. Under den første verdenskrigen ble Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD) og fagforeningene enige om en våpenhvile i arbeidslivet og de undertrykte all arbeidskamp. Krigsmotstandere som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble satt bak lås og slå. Før andre verdenskrig knuste Hitler arbeiderbevegelsen og etablerte et terrorregime som straffet selv harmløse antikrigvitser med døden.
Det samme formålet tjener «oppofrelsene» som nå forlanges av etablissementspolitikere og media. Arbeidende mennesker skal betale kostnadene for det største opprustingsprogrammet siden Hitler, og for en krig som truer deres egen eksistens. Lønnskutt, nedskjærte sosiale utgifter og masseoppsigelser, forberedt for lenge siden, blir nå implementert med den løgnaktige begrunnelsen at de er nødvendige «oppofrelser» for Ukrainas «frihet».
Angrepene har for lengst startet. Det føderale statistikk-kontoret rapporterte onsdag en inflasjonsrate på 7,3 prosent, den høyeste på 40 år. For millioner av arbeidende familier betyr dette en dramatisk nedgang i realinntekt. Fallet truer selve eksistensen til dem som må betale ut en høy andel av deres inntekt til bensin, oppvarming eller husleie, der prisene virkelig eksploderer.
Inflasjonen hadde allerede steget kraftig før Ukraina-krigen. Det er resultat av pengeoverfloden som den tyske føderale regjeringen og Den europeiske sentralbanken (ECB) pøste på med for å drive aksjekursene og børsene og de rikes formuer opp til svimlende høyder; mens arbeidernes inntekter falt, og samtidig ble 20 millioner liv ofret over hele verden på grunn av «profitt før liv»-politikken i pandemien.
Pandemi-induserte forstyrrelser i den globale forsyningskjeden og forpurrede økonomier betydde at denne spekulative bobla førte til økt inflasjon. Sanksjonene mot Russland framskyndet prosessen. Særlig har olje- og gassprisene steget kraftig. Og dette er bare begynnelsen.
Økonomer forventer at inflasjonen vil nå 10 prosent, dersom Russland nå skulle kutte gassforsyningen til Europa som respons på sanksjonene. Marcel Fratzscher, president for Institutt for næringslivsforskning (DIW) [Institut für Wirtschaftsforschung] sa: «Noen selskaper vil sannsynligvis måtte bremse opp produksjonen, og sette flere folk på korttidsarbeid.»
Ifølge en DIW-studie vil en permanent forsyningsstopp føre til en økonomisk nedgang på 3 prosent, som vil kunne vare rundt 10 år. Andre vurderinger går enda lenger. I et slikt tilfelle forventer kansler Olaf Scholz massearbeidsledighet og en alvorlig resesjon. Hele industrigreiner i Tyskland vil da bli truet, sa han søndag på ARD-talkshowet Anne Will.
Ifølge avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) kan Russland stenge gasskrana så tidlig som kommende helg. Landet har sagt det bare vil akseptere gassbetalinger i rubler fra den 1. april, hvilket G7s økonomiministre mandag enstemmig avviste. Ved å bytte fra euro og dollar til rubler prøver Russland å få stabilisert landets valuta, der verdien har falt etter at vestlige sanksjoner frøys en stor del av Russlands valutareserver.
Økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) kunngjorde onsdag forvarslingsstadiet for Gassberedskapsplanen. Et kriseteam overvåker nå forsyningssituasjonen daglig. Dersom den forverres drastisk bestemmer den føderale gassnettetaten (Bundesnetzagentur) hvem som skal prioriteres for leveranse med gass. Siden mange selskaper i kjemindustrien bruker gass ikke bare som energikilde men også som råstoff, kan det der oppstå totale produksjonsutfall.
Naturgass står også for produksjonen av 15 prosent av Tysklands elektrisitetsbehov. Hele 41 prosent av energiforbruket til private husholdninger dekkes av gass. Dersom denne forsyningen svikter da vil det for mange familier verken være oppvarming, varmtvann eller kokemuligheter.
Den tyske regjeringens ekspertråd for økonomiske anliggender har allerede redusert deres vekstprognose for i år ned til 1,8 prosent. I november hadde rådet fortsatt antatt at den ville nå 4,6 prosent. De såkalte «økonomiske ekspertene» anslår at inflasjonen fortsetter på 6,1 prosent, hvilket vil føre til bortfall av skatteinntekter. På grunn av de økende forsvarsutgiftene vil disse mankoene måtte dekkes inn gjennom kutt i sosiale utgifter.
Fagforeningene har signalisert at de er 100 prosent på regjeringens og selskapenes side i krigen. To dager etter at kansler Scholz kunngjorde en økning i militærbudsjettet på € 100 milliarder ga fagforbundet IG Metall og Den føderale industriforeningen (BDI) [Bundesverband der Deutschen Industrie] ut en fellesuttalelse der de «ettertrykkelig» støttet sanksjonstiltakene mot Russland. IG Metall etterlot heller ingen tvil om at fagforbundet ville velte de ødeleggende økonomiske konsekvensene av sanksjonspolitikken – skyhøye drivstoff- og energipriser, høy inflasjon, permitteringer, korttidsarbeid og lønnstap – over på deres medlemmer og arbeide for å kvele enhver motstand mot dem.
Dette kan og må ikke arbeidere akseptere. «Oppofrelsene» som kreves av dem er ikke for «fred», men for en eskalering av militarisme og krig. Den eneste måten å forhindre en fornyet glidning av menneskeheten ut i krig og barbari er å bygge en mektig internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen.
Kampen mot krig og forsvaret av inntekter, sosiale vinninger og demokratiske rettigheter er uadskillelige. I første verdenskrig var det matprotester og massestreiker fra arbeidere som til slutt førte til Den russiske revolusjonen i 1917, og til Den tyske revolusjonen i 1918, som fikk avsluttet krigen og fikk sendt krigshetserne på dør.
For å motarbeide krigsfaren er det nødvendig å bryte med de reaksjonære fagforeningene og bygge uavhengige grunnplankomitéer som organiserer kampen i fabrikkene og bygger et nettverk internasjonalt. Framfor alt er det nødvendig å bygge et internasjonalt arbeiderparti som motsetter seg krigshetserne i alle land, som avviser enhver form for nasjonalisme og som slåss for et sosialistisk program for å styrte kapitalismen. Det partiet er Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), og dets tyske seksjon, Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party].