Noen måneder etter partigrunnleggelsen har Sahra Wagenknecht Alliansen, Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW), oppnådd tosifrede resultater i delstatsvalg i tre østtyske Bundesländer – resultater som overgår det som har vært oppnådd av ethvert annet nytt parti over en sammenlignbar periode. I tillegg til utbredt, folkelig raseri mot alle Tysklands etablerte partier, er de viktigste faktorene bak denne utviklingen Wagenknechts avvising av krigen i Ukraina og hennes fordømmelse av sosial ulikhet. Mange velgere som har betenkeligheter med å stemme på det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) ser på en stemme for BSW som en måte å protestere mot den offisielle politikken.

De vil bli skuffet. BSW er ikke et alternativ til de etablerte partiene, men snarere et forsøk på å sette opp nye støtter for kapitaliststyre midt under kapitalismens dypeste globale krise. Krig, sosiale kutt og fascisme kan bare stoppes av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen, rettet mot alle hovedstrømspartiene og kapitalistsystemet de forsvarer. Men det er nettopp dette BSW prøver å forhindre.

Hva angår flyktningpolitikk og innenrikssikkerhet, har BSW adoptert AfDs program. Alliansen Sahra Wagenknecht målretter flyktninger og migranter som syndebukker for ei sosial krise, som faktisk er forårsaket av skyhøye profitter og kostnadene av krig – og prøver dermed å splitte arbeiderklassen. BSW tar til orde for en massiv oppbygging av politiet og de hemmelige tjenestene for å undertrykke politisk opposisjon og sosial motstand.

BSWs fordømmelse av krigen i Ukraina har ingenting med fredspolitikk å gjøre. Alliansen støtter opprustingen av den tyske hæren (Bundeswehr). Den motsetter seg bare at Tyskland underordner seg USA i stedet for å forfølge sine egne imperialistiske interesser. «Europa må bli en uavhengig aktør på verdensscenen i stedet for å være en brikke i konflikten mellom stormaktene og underordne seg USAs interesser,» står det i BSWs valgprogram for Europavalgene. BSW ønsker derfor å «bidra til å sikre at EU gjenvinner uavhengighet for sin økonomi- og sikkerhetspolitikk.» ^[1]

Oskar Lafontaine, Wagenknechts ektemann og nærmeste rådgiver, har til og med skrevet ei bok om dette emnet med tittelen Ami, det er på tide å dra: Ei bønn for Europas selvhevdelse. I den hevder han at Tyskland, verdens fjerde største økonomiske makt, bare er en «vassal» av USA. I avisa Weltwoche har Wagenknecht oppfordret til å «sette vår egen sikkerhet og økonomiske interesser i sentrum» i stedet for å «jage etter tvilsom moral som ved nærmere ettersyn viser seg å være politikk for amerikanske spesialinteresser». ^[2] Hennes kommentar har ingenting til felles med fred, men uttrykker i stedet tysk stormaktspolitikk.

BSWs villighet til å delta i regjeringer ledet av det konservative partiet Den kristelig-demokratiske union (CDU) eller Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) i de østtyske delstatene Sachsen, Thüringen og Brandenburg avslører partiets virkelige holdning bak alt av dets sosiale demagogi. CDU og SPD har i flere tiår stått i spissen for demonteringen av landets sosiale struktur. Påstanden at de ville endret kurs derom de regjerte sammen med BSW er absurd.

Wagenknecht fortsetter rett og slett politikken til Die Linke (Venstrepartiet) og dets forgjengerparti, PDS, som hun tilhørte i 35 år. De sprutet også ut sosiale løfter i valgkamper, bare for å støtte de mest ondskapsfulle sosiale angrepene da de satt i regjering.

BSW motsetter seg ikke engang en koalisjon med AfD. Wagenknecht opptrådte den 9. oktober på Welt TV sammen med AfD-leder Alice Weidel. Det som ble annonsert som en «duell» viste seg å være over lange strekk en gjensidig utveksling av komplimenter. Wagenknecht forsikret Weidel om at hun godt kunne forestille seg at de to arbeidet sammen. Hennes eneste innvending for øyeblikket var en allianse med Björn Höcke, AfD-leder i Thüringen, som åpent forsvarer fascisme.

Stalinisme i stedet for sosialisme

Wagenknecht ble i en lang periode ansett som det venstre ansiktet til Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) og Die Linke. I PDS fungerte hun som galjonsfigur for «Kommunistisk plattform», en sammenslutning av veteranstalinister. På den tiden kledde hun seg som Rosa Luxemburg, anvendte marxistiske fraser og skrev en masteroppgave om Hegels mottakelse av den unge Karl Marx. Da PDS fusjonerte med Lafontaines WASG i 2007 for å danne Die Linke, var Wagenknecht en av initiativtakerne til den interne partifløyen «Antikapitalistisk venstre», en allianse av pseudo-venstre-grupper.

Hun gikk imidlertid snart videre og forpliktet seg i 2011 ubetinget til kapitalisme. I ei bok med tittelen Freiheit statt Kapitalismus (Frihet i stedet for kapitalisme) ^[3] publiserte hun en lovprising av den vesttyske etterkrigskapitalismen og Ludwig Erhard (CDU), økonomiminister og seinere forbundskansler. Begrepene sosialisme og marxisme dukket ikke lenger opp i hennes bok. I løpet av denne tiden flyttet hun også nærmere Oskar Lafontaine, en tidligere SPD-leder og medgrunnlegger av Die Linke. Paret giftet seg i 2014.

Siden den gang har Wagenknecht kontinuerlig beveget seg lenger til høyre. I 2021 ga hun ut sin bok Die Selbstgerechten (De selvrettferdige).^[4] I den raserer hun mot «kosmopolitisme» og åpenhet, forekter proteksjonisme og en sterk stat, og fordømmer migranter og flyktninger for å undertrykke lønninger, bryte streiker og generelt som kulturelt fremmede elementer. Boka forutså BSWs plattform: en blanding av sosial demagogi, fredsretorikk, økonomisk nasjonalisme og antiflyktningagitasjon.

Wagenknecht avviser nå hennes tidligere stalinistiske og pseudo-venstre-orienterte uttalelser som ungdomssynder, som hennes trassige reaksjon mot opportunismen til høytstående østtyske stalinistiske funksjonærer, som etter gjenforeningen av Tyskland i 1989/1990 plutselig ble entusiastiske tilhengere av kapitalismen. Det er imidlertid en kontinuitet mellom hennes tidligere stalinistiske posisjoner og hennes nåværende antikommunistiske.

Den «Marx» som Wagenknecht refererte til i sin ungdom, hadde ingenting å gjøre med forfatteren av Det kommunistiske manifest, som var en revolusjonær i hver fiber av hans vesen og hvis framsyn og frimodighet fortsetter å forbløffe den dag i dag. Hun tolket Marx i det stalinistiske byråkratiets forsteinede versjon, som forvrengte den revolusjonære til en servil statsfilosof for å rettferdiggjøre deres eget diktatur over arbeiderklassen. Den nasjonale trangsyntheten, insisteringen på en sterk stat som sikrer fred og orden, den skrekkslagne frykten for enhver spontan bevegelse nedenfra, fremmedfrykten og alt annet som kjennetegner BSW i dag – alt dette var allerede karakteristisk for stalinismen til Øst-Tysklands statsparti, Det sosialistiske enhetspartiet (SED).

Påstanden at diktaturet Stalin hadde etablert i Sovjetunionen på 1920-tallet og overført til Øst-Tyskland og Europa etter den andre verdenskrig var den uunngåelige konsekvensen av Den russiske oktoberrevolusjonen og legemliggjorde den eneste tenkelige formen for sosialisme («reelt eksisterende sosialisme») er det 20. århundres store løgn, ei løgn spredt likt av både hardbarkede stalinister og fanatiske antikommunister.

Sahra Wagenknecht forfektet også denne løgna. I et langt essay med tittelen «Marxisme og opportunisme», som hun publiserte i april 1992 i Weissenseer Blätter ^[5], skrev hun at det «ikke kan benektes at Stalins politikk – i dens orientering, dens mål og sannsynligvis også i dens tilnærming – kan betraktes som en prinsipiell fortsettelse av Lenins.» Verken Bukharins eller Trotskijs tilnærming tilbød et levedyktig alternativ til Stalins linje, hevdet hun. «Samfunnsmodellen som oppsto i Sovjetunionen under Stalin-æraen, som seinere ble adoptert i sine grunnleggende karaktertrekk av landene i Øst-Europa» var den «eneste mulige formen for sosialisme».

Wagenknecht forsvarer Ulbricht

Da Sahra Wagenknecht i en alder av 20 meldte seg inn i SED sommeren 1989, var stalinismens fullstendig reaksjonære karakter åpenbar for alle. Motstand mot byråkratisk styre utviklet seg over hele Øst-Europa. Det som tiltrakk Wagenknecht var ikke Øst-Tysklands (DDR) sosiale oppnåelser, men snarere dets byråkratiske diktatur.

I hennes tekst fra 1992 rettferdiggjør hun ikke bare Stalin, men også DDR-regimets verste forbrytelser. Hun berømmer eksplisitt Walter Ulbricht, som av Stalin personlig hadde blitt satt i spissen for Det tyske kommunistpartiet og deretter etterkrigstidens SED. Det var Ulbricht som var ansvarlig for undertrykkelsen av arbeideropprøret den 17. juni 1953, og byggingen av Berlinmuren.

Hun hilser uttrykkelig velkommen Ulbrichts beslutning om å øke arbeidsnormer og statsrepresjon med det «Nye økonomiske systemet» som ble introdusert etter at muren var bygget. «Frigjøringen av økonomien fra det sentraliserte apparatets direkte kontroll ble matchet av konsolideringen av partiets ledende politiske rolle,» skriver hun – en beskrivelse av den økende betydningen av statsovervåking og sikkerhetsstyrkenes undertrykkelse. «Denne andre, politiske siden av NES ble ofte beskyldt for å motsi de økonomiske endringene. Men ved nærmere ettersyn var disse tiltakene midlertidig uunngåelige.» Ellers ville de, ifølge Wagenknecht, veldig raskt ha ført til utviklinger som Praha-våren 1968. ^[6]

Wagenknecht tilskriver DDRs nedgang, som til slutt førte til oppløsingen, til «Ulbrichts fall i 1971» og «endringene som ble introdusert i denne perioden». Hun sikter til de sosiale innrømmelsene som Ulbrichts etterfølger, Erich Honecker, måtte gjøre for å blidgjøre arbeiderklassen. I møte med harde klassekamper, som også raste i vestlige land i perioden fra 1968 til 1975, fryktet stalinistene at deres makt var i fare dersom arbeidere i øst og vest skulle slå seg sammen i en kamp mot kapitalismen og stalinismen.

Wagenknecht bebreider Honecker for å gi etter for arbeidernes press i stedet for å stå fast. Hun anklager ham for å «omfordele nasjonalinntekten til fordel for forbruk – samtidig med uansvarlig redusering av akkumuleringsraten». Hun fortsetter: «Fordi prestasjonsprinsippet ble suspendert ved hjelp av sosialpolitikk, falt arbeidsviljen; lediggang, slurv og kompiseri var resultatet.» En «likhetspolitikk» hadde blitt i stand til å hevde seg på nesten alle samfunnsområder.

En økt akkumuleringsrate, prinsippet om arbeidsytelse, fiendtlighet mot egalitarisme – dette er alle kjennetegnene for Wagenknechts politiske forslag i dag. Hun kunne ikke uttrykke hennes elendige forakt for arbeiderklassen tydeligere. I «sosialismens» navn tok hun til orde for en politikk som hensynsløst ignorerte arbeidernes behov og vilje. I dag forsvarer hun kapitalismen med den samme arrogansen. «Feilen ved dagens kapitalisme er ikke at det er et meritokrati, men at det ikke er et meritokrati,» skriver hun i Frihet i stedet for kapitalisme.

Følgelig, til tross for hennes sosialistiske fraser, Wagenknecht var ikke en motstander av kapitalistisk restaurering. Hun talte heller for en fløy av byråkratiet som forsøkte å gjenopprette kapitalismen på den «kinesiske måten». Maoistregimet i Kina undertrykte i juni 1989 brutalt student- og arbeiderprotester med massakren på Den himmelske freds plass, og banet dermed vei for innføringen av kapitalisme samtidig som dets diktatur ble opprettholdt.

Overgangene mellom de forskjellige SED-leirene var flytende. Hans Modrow, som personlig hadde reist til Beijing den sommeren for å gratulere regimet med Tiananmen-massakren, var den siste SED/PDS-statsministeren i DDR, og organiserte seks måneder seinere Tysklands gjenforening. Ifølge ham var dette «absolutt nødvendig» og måtte «forfølges med besluttsomhet». ^[7]

Som lederen for Den kommunistiske plattformen (KPF) i PDS, spilte Wagenknecht en avgjørende rolle i å holde de gamle DDR-elitene om bord, som hadde kommet tomhendte ut fra gjenforeningen, mens de banet veien for gjenopprettingen av kapitalisme. Hennes sosialistiske fraser og hennes hyllest til Ulbricht og Stalin var mer enn bare bakgrunnsmusikk. Identifiseringen av sosialisme med stalinistiske forbrytelser var ment å undertrykke enhver alvorlig sosialistisk opposisjon i arbeiderklassen.

Stalinismen var i virkeligheten graveren av revolusjonen som brakte arbeiderklassen til makten i Russland i oktober 1917. Det parasittiske byråkratiet, hvis interesser Stalin legemliggjorde, var en kreftsvulst i vekst i den unge arbeiderstaten, som spredte seg som et resultat av borgerkrig og Sovjetunionens internasjonale isolasjon. Kontroll over fordelingen av de mest grunnleggende nødvendighetene ga medlemmene av stats- og partiapparatet privilegier de lidende arbeidende massene bare kunne drømme om.

For å forsvare sin privilegerte posisjon eliminerte byråkratiet det sovjetiske demokratiet. Det undertrykte motstand fra arbeiderklassen og gikk hen til å drepe hundretusener av revolusjonære og marxister i Den store terroren i 1937 og 1938. De viktigste ofrene for terroren var medlemmer av Venstreopposisjonen og Den fjerde internasjonale, som under ledelse av Leo Trotskij forsvarte det internasjonale programmet for sosialistisk revolusjon.

Stalin erstattet dette programmet, som Oktoberrevolusjonen var basert på, med et nasjonalistisk perspektiv som korresponderte med byråkratiets konservative interesser. Han koblet ikke lenger oppbyggingen av sosialisme i Sovjetunionen til den sosialistiske verdensrevolusjonens framgang, men hevdet at sosialisme kunne bygges «i ett land», dvs. uavhengig av verdensøkonomien.

Dette nasjonalistiske programmet ble kilden til ødeleggende kriser innen Sovjetunionen og til katastrofale nederlag for den internasjonale arbeiderklassen. Hitler ville aldri ha kommet til makten i Tyskland uten den katastrofale politikken ført av Det tyske kommunistpartiet (KPD). Selv om de to arbeiderpartiene KPD og SPD til sammen var langt sterkere enn nazistene, nektet KPD, under press fra Stalin, å slåss for en samlet front mot nazistene.

Heltemotet og oppofrelsene som Den røde armé beseiret nazistene med i den andre verdenskrig viste at Oktoberrevolusjonens prestasjoner hadde beholdt en enorm appell til tross for Stalins forbrytelser. Etterkrigstidens utvidelse av Sovjetunionens sosiale modell til Øst-Europa markerte imidlertid ikke en retur til programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.

Mens krigen fortsatt pågikk hadde Stalin blitt enig med hans amerikanske og britiske allierte om å dele Europa inn i innflytelsessoner. Disse tillot Stalin å kontrollere en buffersone i Øst-Europa med siktemål å beskytte Sovjetunionen mot militært angrep. Til gjengjeld lovet Stalin USA og Storbritannia at han ved hjelp av Kommunistpartiene skulle undertrykke revolusjonære opprør som Kreml fryktet like mye som Washington og London.

Dette gjaldt ikke bare Vest-Europa, hvor stalinistene avvæpnet italienske og franske partisaner som hadde kjempet mot nazistene, men også Øst-Europa. I Tyskland oppløste «Ulbricht-gruppa», som hadde returnert fra eksil i Moskva med Den røde armé, spontant dannede antifascistkomitéer og arbeiderråd. Dette «var ingenting annet enn knusingen av de første forsøkene på en potensielt mektig, uavhengig, antifascistisk og sosialistisk bevegelse», skrev Wolfgang Leonhard i hans memoarer. ^[8] Leonard var et opprinnelig medlem av «Ulbricht-gruppa» som seinere brøyt med stalinismen.

Det var først med begynnelsen av den kalde krigen at stalinistene i Øst-Tyskland og Europa etablerte regimer basert på Moskva-modellen og gikk videre til storstilt ekspropriasjon av industri, banker og store landeiendommer. Dette var et stort sosialt framskritt som fratok hovedrekvisittene til naziregimet – junkerne, industrisjefene og bankfolkene – deres materielle eiendeler, skapte forutsetninger for den planlagte bruken av økonomiske ressurser og besørget arbeiderklassen en relativt høy grad av sosial trygghet.

Men til forskjell fra i Sovjetunionen var ikke ekspropriasjonene i Øst-Europa og DDR resultatet av en proletarisk revolusjon. Det var ingen sovjeter eller arbeiderråd. Tvert imot ble tiltakene ledsaget av økt undertrykkelse og voksende økonomisk press på arbeidere.

Som et resultat brøyt det første proletariske masseopprøret mot stalinismen ut i DDR den 17. juni 1953. En protest fra bygningsarbeidere i Øst-Berlin mot økte produksjonskvoter utviklet seg i løpet av 24 timer til en massestreik, som deretter ble blodig knust av Sovjetiske tropper og deres stridsvogner. Over hundre arbeidere ble skutt, og hundrevis av streikende arbeidere og deres ledere ble arrestert som «kontrarevolusjonære agenter» og kastet i fengsel i årevis. I de påfølgende årene ble arbeideropprør også brutalt undertrykt i Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia.

Walter Ulbricht, den mektigste mannen i DDR fra 1950 til 1971, beordret i 1961 byggingen av Berlinmuren. Den var ment å hindre arbeidere fra å migrere til Vesten, og dermed gjøre det mulig for byråkratiet å øke arbeidspresset ytterligere.

Ulbricht introduserte i 1963 det «Nye økonomiske systemet» rost av Wagenknecht, som erklærte at det borgerlige ytelsesprinsippet var et «sosialistisk prinsipp» og intensiverte statsrepresjon. «For produksjonsarbeidere betydde NES en enorm økning i arbeidspresset... For ledende ansatte, medlemmer av den teknisk-vitenskapelige intelligentsia på fabrikkene og selvfølgelig funksjonærer i stats- og partiapparatet besørget derimot NES tilgang til nye privilegier og rikdommer,» skrev Wolfgang Weber i boka DDR – 40 Jahre Stalinismus (Øst-Tyskland – 40 år med stalinisme). ^[9]

Så tidlig som på 1930-tallet hadde Leo Trotskij, lederen av Venstreopposisjonen mot stalinisme og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, advart at det stalinistiske byråkratiet, «som i økende grad blir verdensborgerskapets verktøy i arbeiderstaten», ville velte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake i kapitalismen hvis ikke arbeiderklassen knuste byråkratiet og åpnet veien til sosialisme. ^[10]

Denne advarselen ble bekreftet på begynnelsen av 1990-tallet. Det Hitlers stridsvogner ikke hadde klart å oppnå, ødeleggelsen av Sovjetunionen og eiendomsrelasjonene skapt av Oktoberrevolusjonen, ble endelig oppnådd av det stalinistiske byråkratiet under ledelse av Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin.

Dette var deres respons på den voksende motstanden fra arbeiderklassen. Spesielt massestreikene i Polen tidlig på 1980-tallet utløste panikk blant de stalinistiske styrerne i Moskva. Men tiår med forfølgelse av revolusjonære marxister hadde politisk avvæpnet arbeiderklassen, som ikke var i stand til å forhindre kapitalistisk restaurering. I DDR ble trotskismen også systematisk undertrykt. Oskar Hippe, en ledende trotskist i Weimarrepublikken som hadde overlevd naziterroren, ble i 1948 fengslet av Ulbricht-regimet i åtte år.

Den 4. november 1989, da en million mennesker protesterte i Berlin mot SED-regimet, distribuerte Bund Sozialistischer Arbeiter (BSA), forgjengeren til Sozialistische Gleichheitspartei, Tysklands Socialist Equality Party, oppfordringen ‹Omvelt SED-byråkratiet! Bygg arbeiderråd!› BSA støttet protesten, men advarte mot illusjoner i det borgerlige demokratiet, som i realiteten innebar kapitalens diktatur. Det var bare ett alternativ til det stalinistiske diktaturet: arbeiderdemokrati og sosialisme.

Appellen fikk brei tilslutning. Men SED/PDS-stalinistene klarte imidlertid i samarbeid med «demokratiske» borgerrettighetsaktivister og de viktigste politiske partiene i Vest-Tyskland, å rette bevegelsen til tysk enhet – med katastrofale sosiale konsekvenser. Øst-Tysklands industrisektor ble nesten fullstendig avviklet, millioner mistet deres jobber og mange sank ned i fattigdom.

Ingen diskusjon om stalinisme

Da PDS aktivt støttet tysk gjenforening forble Wagenknecht ikke bare i partiet, men ble del av dets ledelse. Spørsmålet om stalinisme førte gjentatte ganger til spenninger, men Wagenknechts Kommunistiske plattform og den høyreorienterte ledelsen rundt Gregor Gysi, Lothar Bisky og Hans Modrow var alle enige om én ting: det skulle ikke bli noen politisk oppgjør med stalinismen.

I januar 1995 presenterte Gysi, Bisky og Modrow et forslag til PDS-partikonferansen som erklærte «stalinistiske synspunkter» for å være uforenlige med medlemskap i PDS. I praksis burde dette ha ført til utvisningen av Wagenknecht og Den kommunistiske plattformen, hvis pro-stalinistiske posisjoner ble ansett som et hinder for at PDS kunne komme inn i lokale og delstatlige myndighetsstrukturer.

Bund Sozialistischer Arbeiter intervenerte den gangen med et åpent brev til delegatene, og motsatte seg utvisningen av Den kommunistiske plattformen. Mens posisjonene til Den kommunistiske plattformen var reaksjonære, ville dens utvisning bare tjene til å kvele diskusjonen om spørsmålet om stalinisme, forklarte brevet. Uten en klar forståelse av stalinismens rolle ville imidlertid årsakene til kapitalistisk restaurering og den sosiale katastrofen forbundet med den forbli uforståelige:

Stalinisme er langt mer enn et udemokratisk regime eller et knippe undertrykkende tiltak. Stalinismens historiske forbrytelse består i at den i over 70 år systematisk undergravde arbeiderklassens bevissthet og ødela dens sosialistiske tradisjoner. Dette er den eneste måten å forklare hvordan arbeiderklassene på Balkan, i Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen ble redusert til politisk lammelse overfor en massiv gjenoppblomstring av nasjonalisme og fascisme.

Stalinismens første, mest rasende og systematiske undertrykkende tiltak var rettet mot sosialister, framfor alt mot trotskistene, som forsvarte Oktoberrevolusjonens perspektiver. Stalin kunne med rette skryte av at han hadde drept flere kommunister enn Hitler. Av hensyn til et privilegert byråkrati begikk han et genocid mot en hel generasjon sosialister.

De som i dag prøver å gjøre Bolsjevisme ansvarlig for stalinisme «glemmer» at Stalins vei til makten fant sted over alle Bolsjevikenes lik – titusenvis i antall – som hadde realisert Oktoberrevolusjonen sammen med Lenin. [11]

Verken partilederskapet eller Den kommunistiske plattformen viste den aller minste interesse for å avklare spørsmålet om stalinisme. Når det kom til stykket ble Wagenknecht ikke utvist, men mistet midlertidig hennes sete i partiets lederskap. Da partikonferansen ble gjenopptatt ett år seinere, var striden med Kommunistplattformen for lengst avklart. «Målet er oppnådd. Den politiske kursen til PDS er satt i retning av regjeringsdeltakelse og samarbeid med SPD. Det var ikke noe politisk oppgjør med stalinismen,» kommenterte Neue Arbeiterpresse, avisa til BSA. ^[12]

Tre år seinere – PDS hadde siden utnevnt partiets første ministere i Bundesland Mecklenburg-Vorpommern – et medlem av Den kommunistiske plattformen var igjen valgt til partiets lederskap og Wagenknecht fikk like mye applaus som PDS-formann Lothar Bisky for hennes tale på partikonferansen. Hun var nå nødvendig som et venstreorientert fikenblad for å dekke over høyrepolitikken til PDS og seinere Die Linke.

Denne rollen fortsatte hun å spille i over 20 år mens hun steg i gradene i partilederskapet. Hun var medlem av Europaparlamentet, medlem av Forbundsdagen, nestleder i partiet og leder av parlamentsgruppa i Forbundsdagen. Wagenknecht forlot først Die Linke da valgresultatene stupte.

Stalin og Ulbricht har forsvunnet fra Wagenknechts vokabular. Det som gjenstår er grov nasjonalisme, en tro på staten og fiendtligheten mot revolusjon som karakteriserte det stalinistiske byråkratiet. Basert på dette prøver Wagenknecht å mobilisere medlemmer av middelklassen – fagforeningsbyråkrater, statsfunksjonærer, eiere av småbedrifter – som føler seg overveldet av teknologiske framskritt og globalisering, men frykter enda mer et arbeideropprør.

Leo Trotskij hadde beskrevet det stalinistiske byråkratiet som et verktøy for verdensborgerskapet i arbeiderstaten. Dette ble bekreftet med den kapitalistiske restaureringen i Sovjetunionen og Øst-Europa. Wagenknechts utvikling fra en erkestalinist til en forsvarer av kapitalisme og en heftig sjåvinist følger den samme logikken.

Det er umulig å stoppe krig, fascisme, masseoppsigelser og sosiale kutt uten å slåss mot deres årsak – kapitalismen. Bare en bevegelse basert på et sosialistisk program og et som forener arbeiderklassen internasjonalt, kan forhindre en glidning ned i barbari. For å besørge dette, må lærdommene fra den trotskistiske verdensbevegelsens hundre år lange kamp mot stalinismen studeres og forstås, og Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International – bygges som arbeiderklassens nye parti.