Innsettelsen av Donald Trump vil bli husket i historien som et obskønt fascistskue, der den påtroppende presidenten leverte en ondsinnet, hatfylt utblåsing mot den avtroppende administrasjonen, immigranter, breie deler av den amerikanske befolkningen som han anser som fiender, Latin-Amerikas befolkning og, til slutt, verdens befolkningen utenfor den vestlige halvkule.

I et grotesk eksempel på liv som imiterer politisk fiksjon opptrådte Trump selv som inkarnasjonen av president Buzz Windrip, den brutale mediesvindleren og demagogen som den store amerikanske forfatteren Sinclair Lewis forestilte seg i hans antifascistroman It Can’t Happen Here.

Lewis’ dystopiske roman ble utgitt i 1935 og var ment som en advarsel mot framveksten av fascisme i USA. Til forsvar for en kriseherjet kapitalisme og i jakten på profitter og ubegrenset rikdom ville den amerikanske styringsklassen innsette ved makten dens egen nasjonale versjon av Tysklands Hitler. Nitti år seinere har den groteske innvielsesseremonien den 20. januar 2025 bekreftet Lewis’ advarsel.

Trump gjorde ikke noe forsøk på å skjule fascistinspirasjonen for hans innvieleseutblåsing. Talen var eksplisitt modellert, både i tone og innhold, på den første radiotalen Hitler holdt den 1. februar 1933, to dager etter å ha blitt opphøyet til stillingen som tysk kansler. Hitlers tale var viet en giftig fordømmelse av Weimar-republikken og dens ledere, som han beskyldte for å ha forrådt det mytiske tyske «Volk». Alle forræderne skulle bli feid vekk, og Tyskland skulle bli gjenopprettet til storhet.

Trump har tilegnet seg Hitlers perspektiv for «Tusenårsriket» og omdøpt det til hans lovede «Gullalder» for Amerika. Det vil imidlertid bare være «gyldent» for Trump og de andre milliardæroligarkene som var til stede ved hans innsettelse, deriblant Elon Musk, Jeff Bezos og Mark Zuckerberg, de tre rikeste amerikanerne. De hadde selskap av Trumps internasjonale fascistallierte som Italias statsminister Giorgia Meloni og Argentinas president Javier Milei.

Tidligere og nåværende ledere av Det demokratiske partiet, deriblant den avtroppende presidenten Joe Biden og visepresidenten Kamala Harris, de tidligere presidentene Clinton og Obama, og kongressledere som Charles Schumer, Bernie Sanders og Hakeem Jeffries deltok også på seremonien. De lyttet stille og respektfullt mens Trump offentlig spottet og fordømte dem. Ingen av dem hadde politisk mot, enn si sans for historie og forpliktelse til demokratiske prinsipper, nok til å forlate prosedyren og offentlig fordømme innstalleringen av en fascistpresident. I stedet deltok de i hyllesten av en «fredelig maktoverføring» til den mest reaksjonære regjeringen i amerikansk historie.

Trump gjentok hans planer for amerikansk ekspansjonisme, og sa hans regjering ville «ta tilbake» Panamakanalen. Han sa han ville utstede en utøvende ordre som utpeker kriminelle gjenger i Mexico, El Salvador og Venezuela som «utenlandske terrororistganisasjoner», en status tilsvarende den til ISIS og Al-Qaida, som ville besørge en pseudo-juridisk berettigelse for amerikanske angrep på disse landene.

Trump hyllet historikken til president William McKinley (1897-1901), som erobret Cuba, Puerto Rico, Guam og Filippinene i den spansk-amerikanske krigen, og sverget å gjenopprette McKinleys navn til fjellet Denali i Alaska, Nord-Amerikas høyeste fjell. Han oppfordret også til ombenevnelsen av Mexicogulfen til «Amerikagulfen», mens han etterlot uuttalt (men klart implisitt) de siste ukenes oppfordringer om USAs overtakelse av Grønland og annekteringen av Canada som den 51. delstaten.

Trump kunngjorde at han umiddelbart ville signere utøvende ordrer som erklærer en «nasjonal nødssituasjon» på grensa mellom USA og Mexico, og utplassere militæret for å avvise det han gjentatte ganger har framstilt som en utenlandsk fiendes «invasjon» av USA. Dette er del av ei pakke med antiimmigrant-ordrer som vil inkludere gjeninnføringen av «Forbli i Mexico»-politikken, som bryter folkeretten ved å utvise alle asylsøkere, og opptrappingen av det politi-militære apparatet for å gjennomføre en eskalerende serie raid mot immigrantbydeler og arbeidslokaliseringer. Dette kan føre til oppsamling av hundretusener, og til slutt millioner av arbeidende mennesker.

Dette angrepet på demokratiske rettigheter vil snart nok strekke seg til hele arbeiderklassen, både innfødte så vel som immigranter. Trump forsøker å forby all opposisjon, enn si motstand, mot hans vidtrekkende program for å kutte sosiale ytelser for å finansiere både en forlengelse av hans 2017-skattekutt for de rike – satt til å utløpe i år – og en ytterligere massiv utvidelse av den amerikanske militærmaskina.

Trump erklærte at han ville gjøre bruk av loven Alien Enemies Act, et beryktet tiltak som ble vedtatt i 1798, som grunnlaget for hans planer for masseinterneringer og deportasjoner, og framstilte millioner av immigranter som flykter fra krig og fattigdom som om de er en invaderende hær. Loven ble sist påberopt under den andre verdenskrigen for å krenke de demokratiske rettighetene til tyske, italienske og japanske immigranter bosatt i USA. I henhold til loven ble disse personene utsatt for registrering, overvåking, omplassering eller internering, avhengig av det opplevde trusselnivået.

Formålet er å terrorisere lokalsamfunn av immigranter og splitte arbeiderklassen, og skape forutsetninger for ytterligere represjon mot all opposisjon.

Dette programmets diktatoriske karakter er underteksten til Trumps selvbeskrivelse i eksplisitt messianistiske begreper, der han hevder han unnslapp en attentatsmanns kule i fjor sommer fordi han hadde blitt «reddet av Gud for å gjøre Amerika stort igjen». Prakten og seremonien under innsettelsen var fylt av religiøs og militaristisk retorikk og symboler, i tråd med presentasjonen av Trump som en kristen nasjonalist valgt av Gud.

Trump proklamerte til og med USAs «manifeste skjebne» for å sende de første astronautene til Mars og plante det amerikanske flagget på en annen planet. Det er ingen tvil om at regjeringer over hele verden vil merke seg dette språket, spesielt i Latin-Amerika og Canada.

Slagordet «Manifest Destiny», som antyder USAs gudgitte rett til å ekspandere på bekostning av svakere naboer, ble først framsatt av Det demokratiske partiet, den gang dominert av sørstatenes slaveeiere, i 1844-valget. «Manifest Destiny» var begrunnelsen for en aggressiv amerikansk holdning til grensetvisten med Canada i det nordvestlige Stillehavet, deretter annekteringen av Texas i 1845 som en slavestat, og til slutt krigen fra 1846 til 1848 der USA erobret og annekterte halve Mexico. Abraham Lincoln avviste slagordet som den ekspansjonistiske slavemaktens krigsrop. Trump omfavner det som kapitalistoligarkiets krigsrop.

Den selvforherligende karakteren av Führer Trumps åpningstale var umiskjennelig. Han omrammet seg selv som den styrende makten, og kunngjorde vidtrekkende tiltak som skulle implementeres ensidig under dekke av erklæringer av en nasjonal nødssituasjon. I motsetning til Roosevelts «100 dager», som besto av forslag til Kongressen om lovverk som ble vedtatt til lov som the New Deal, oppfordrer Trump til «100 ordrer» utstedt på hans egen autoritet. Hans tale refererte ikke til Kongressen eller engang Det republikanske partiet, og understreket i stedet hans unike og singulære rolle.

Men til tross for alt det nasjonalistiske skrytet, og demokratenes feighet og medvirkning, overvurderte Trumps tale kraftig den amerikanske imperialismens makt og undervurderte motstanden som fascistprogrammet til Trump og republikanerne vil framprovosere, både i USA og på et globalt nivå.

Trump kan sagtens hylle William McKinley, men McKinley var president fra 1897 til 1901, i begynnelsen av den imperialistiske epoken, da USA var en voksende global makt. Trumps presidentskap kommer der kapitalismen har nådd ei blindgate, både i USA og internasjonalt.

Dersom noen annen verdensleder hadde holdt en tale i 2025 som lovet et så storslått program for internasjonal aggresjon og global dominans ville deres uttalelser blitt ansett som å reise spørsmål ikke bare ved deres dømmekraft, men deres mentale helse.

Trumps perspektiv er en vrangforestilling, men det er ikke mindre farlig av den grunn. Hans regjering vil repondere hensynsløst og voldelig, både mot den uunngåelige opposisjonen han møter fra andre kapitalistregjeringer som forfølger deres egne styringsklassers interesser og, framfor alt, mot motstanden fra masser av arbeidende mennesker hjemme og i utlandet.

Demokratene er vel inneforstått med farene. I de siste timene i embetet utstedte president Biden benådninger til medlemmer av hans egen familie og figurer som den pensjonerte generalen Mark Milley, tidligere folkehelsetjenestemann dr. Anthony Fauci, og medlemmene og ansatte i Representanthus’ komité som etterforsket Trumps kuppforsøk den 6. januar 2021. Han uttrykte bekymring for at Trump-administrasjonen ville gjennomføre sine trusler om hevngjerrig forfølgelse av dens politiske motstandere.

Demokratene er opptatt av å beskytte seg mot Trumps vrede, men de har ikke løftet en finger for å beskytte millioner av immigranter og andre fra arbeiderklassen som nå står overfor angrep fra en fascistpresident. Det vil de heller ikke.

Trump kommer tilbake igjen til Det hvite hus som representanten for et pengebesatt oligarki, hvis svimlende rikdom står i omvendt proporsjonalitet til dets virkelige sosiale grunnlag. Lokaliseringen for seremonien, inne i Rotundaen i stedet for utenfor Capitol i offentlighetens nærvær, eksemplifiserte styringselitens reelle isolasjon.

Elon Musk, ute av stand til å kontrollere seg, feiret Trumps installering med to ville Hitler-salutter. Men oligarkens entusiasme for diktatur deles ikke av arbeiderklassen. Den reelle betydningen av den 20. januar 2025 er at dagen har innviet en epoke med ukuelig klassekonflikt av en størrelsesorden og intensitet uten presedens i amerikansk historie.