I dag, 20. januar, vil den mest degenererte begivenheten i moderne amerikansk politisk historie finne sted. En dømt kriminell, bedrager og patologisk løgner, en fascistisk demagog der uvitenhet og bigotteri kjemper om kontroll med grådighet og forfengelighet, vil bli «commander-in-chief» for verdens mektigste militære, bevæpnet med nok atomvåpen til å forbrenne alt liv på planeten.
Ingenting markerer så tydelig det amerikanske demokratiets uavvendelige kollaps som Donald Trumps gjenkomst til Det hvite hus, fire år etter forsøket på å omvelte det forrige valget med makt og innsette seg som president-diktator til tross for hans overveldende nederlag ved valglokalene. Trump vil bli innsatt som USAs 47. president, ikke ved hjelp av et coup d’état, likt det han forsøkte å gjennomføre den 6. januar 2021, men takket være hans støtte i finansoligarkiet som styrer Amerika, sammen med utmattelsen og bankerotten av hans nominelle opponenter i Det demokratiske partiet.
I mars 2003, ved begynnelsen av den amerikanske invasjonen av Irak, skrev World Socialist Web Site at amerikansk imperialisme, til tross for sitt enorme militærapparat, hadde lagt ut på en kurs som ville føre til et «rendevouz med katastrofe». Det er nå mulig å gi en dato for dette stevnemøtet: den 20. januar 2025.
Karl Marx erklærte velkjent at historien gjentar seg selv, første gang som tragedie, andre gang som farse. Med den andre innsettelsen av Donald Trump kan denne aforismen endres: Første gang som farse, andre gang som katastrofe. Ved å heve Trump for en andre gang til presidentskapet har den amerikanske styringsklassen mistet all politisk og moralsk troverdighet. Dette er begynnelsen på slutten for amerikansk kapitalisme. Den har sådd vinden, og skal nå høste virvelvinden.
I 2017 kunne det ha blitt sagt – om enn feilaktig – at Trumps inntreden i Det hvite hus var et avvik, ei politisk ulykke, eller bare et biprodukt av Det demokratiske partiets inkompetanse og arroganse. Ingen slik påstand kan framsettes om gjentagelsen av denne hendelsen åtte år seinere. Det er nå klart at Trump representerer kvintessensen av den amerikanske styringsklassen. Hans personlige egenskaper er et avskyelig uttrykk for hovedtrekkene i oligarkiet av milliardærer hvis rikdom og makt de fire siste tiårene har svulmet opp til enestående dimensjoner.
Da Trump første gang ble innsverget som president, den 20. januar 2017, utstedte Socialist Equality Party (USA) en uttalelse med headingen: «Innsettelsen av Donald Trump: En begivenhet som vil leve i vanære». Dette er hva vi skrev for åtte år siden:
Innsettelsen av Donald Trump som den 45. presidenten er blant de mest vanærende hendelsene i USAs historie. Mer enn $ 100 millioner brukes på feiringen av den nye presidentens installering. Forgjeves! Ingen sum penger kan fjerne den kvalmende stanken som gjennomsyrer alle aspekter av denne innvielsen. Den falske orkestreringen av offentlige festligheter kan heller ikke skjule den utbredte fornemmelsen av at landet, med installeringen av den nye administrasjonen, har lagt ut på en vei som vil føre til en katastrofe av ufattelige dimensjoner.
Historien har innhentet amerikansk kapitalisme. Den langtrukne prosessen med økonomisk og sosialt forfall har vært dekket over i flere tiår med demokratiske fraser som har tjent til å skjule gapet mellom de offisielle politiske mytene og den underliggende virkeligheten. Men maska har nå falt. Donald Trump personifiserer korrupsjonen, hensynsløsheten, parasittismen og det i all hovedsak fascistiske tankesettet til kapitalistoligarkene som kontrollerer USA. Trump vil lede en regjering av de rike, ved de rike og for de rike.
SEP bemerket de skarpe splittelsene i den amerikanske styringseliten, først og fremst over utenrikspolitikk, og hvorvidt USAs forberedelser for økonomisk og militær krigføring først skulle rettes mot Russland, eller Kina, eller mot dets europeiske imperialistrivaler som Tyskland. Vi advarte:
Uansett hvor bitre stridighetene er, alle deler av styringsklassen er forent i deres overbevisning om at 1) amerikansk imperialisme må forfølge sine globale interesser selv med fare for krig; og 2) angrepet på arbeiderklassens sosiale interesser og politiske rettigheter må intensiveres. At Trump snakker og tvitrer ikke bare for seg selv, men på vegne av styringsklassen, bevises av det faktum at hans kabinettvalg av milliardærer og generaler seiler gjennom Senatets bekreftelsesbehandling med ubetydelig opposisjon. Hva Obama angår viet han sin siste pressekonferanse onsdag til å gå god for den politiske legitimiteten til den innkommende administrasjonen og erklære at, etter å ha vunnet, «er det relevant for [Trump] å gå videre med hans visjoner og hans verdier».
Ikke bare ble denne vurderingen bekreftet av hendelsene; det gjelder også for den politiske situasjonen i dag, bare eksponentielt. Den avtroppende presidenten Joe Biden personifiserer den forfalne tilstanden til Det demokratiske partiet og amerikansk liberalisme. Til tross for kort å ha erkjent at Trump er en fascist, har han lovet den «mykeste overgangen» som er mulig. Og mye av Trumps fascistprogram vil faktisk bare utvide og intensivere tiltak som Biden-Harris-administrasjonen allerede har iverksatt: massedeportasjoner av immigranter; angrep på demokratiske rettigheter, spesielt mot dem som motsetter seg amerikansk imperialismes politikk hjemme eller i utlandet; økonomisk krigføring, politisk undergraving og direkte militær aggresjon mot land i Washingtons sikter.
Som SEP erklærte for åtte år siden, alternativet til Trump vil bare komme fra den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen. Biden-administrasjonens historie er en ubesvarlig bekreftelse på denne vurderingen. Historien vil fordømme hans fire år i Det hvite hus på omtrent samme måte som den har dømt Tysklands Weimar-regime: som et mellomspill der fascistkrefter ble tillatt å overvinne deres innledende fiaskoer og gjenoppstå som en enda større fare for de demokratiske og sosiale rettighetene til arbeidende mennesker, både i Amerika og rundt om i verden.
Dessuten har Biden-administrasjonen, med sitt fokus på eskaleringen av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, sin urokkelige forpliktelse til å muliggjøre israelsk genocid i Gaza, og sine forberedelser for enda breiere kriger mot Iran og i siste instans mot Kina, allerede startet de første stadiene av en verdenskrig som den nå overleverer til de krigsgale militaristene i Trump-administrasjonen, deriblant figurer som forfekteren og forsvareren av krigsforbrytelser, Pete Hegseth, nominert til å lede Pentagon.
Det er mange andre som deler ansvaret for Trumps gjenkomst. De sosioøkonomiske prosessene som har gitt opphav til milliardæroligarkiet opererer ikke bare gjennom enkeltpersoner, men gjennom institusjoner som selskapsmediene og de politiske organisasjonene til den velstående middelklassen, inkludert det pseudo-venstre.
Figurer som Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez og andre har fremmet en patetisk pseudo-reformisme, og promotert fiksjonen at meningsfull endring kan oppnås innenfor det politiske etablissementet, mens de bare tjener til å styrke Det demokratiske partiets kvelertak. Pseudo-venstres organisasjoner har arbeidet uopphørlig for å splitte arbeiderklassen gjennom politikken med fokusering på rase, kjønn og seksuell legning, og for å blokkere utviklingen av en sosialistisk massebevegelse mot amerikansk kapitalisme.
Selskapsmediene har droppet enhver forstillelse om en kritisk tilnærming til den påtroppende Trump-administrasjonen, og framstiller Trump som det amerikanske folkets valg med en folkelig massestøtte. Kjeltringer, kvakksalvere og andre av Trumps fascistallierte blir behandlet som politiske vismenn, som i søndagens respektfulle ABC News-intervju av Steve Bannon, dømt og fengslet for å ha trosset en kongresskomités stevning for å vitne om hans rolle i kuppforsøket den 6. januar 2021.
Da New York Times sist lørdag skrev at «sydende spenning og rasende trass har veket plassen for innordning og underkastelse» talte avisa for seg selv og for Det demokratiske partiet. Som Trotskij en gang sa, makt ikke bare erobrer, den overbeviser.
Den såkalte «arbeiderbevegelsen», legemliggjort av fagorganisasjoner som AFL-CIO og UAW, er medskyldig i denne degenereringen. I en spalte publisert på søndag lovet Shawn Fain, president for bilarbeidernes fagforening UAW, som ble promotert av hele det pseudo-venstre, å «arbeide med» den innkommende administrasjonen, spesielt om nasjonalistisk økonomisk politikk, i oppfølging av Teamsters-presidenten Sean O’Brien og andre. Hele apparatet til fagforeningene fungerer som adjunkter av selskapsledelsen og staten.
Trumps gjenkomst til Det hvite hus markerer en ny og farlig fase i den amerikanske kapitalismens krise. Trumps administrasjon gjenspeiler den amerikanske styringsklassens desperate bestrebelse for å løse sine uløselige motsetninger og adressere den stadig dypere økonomiske krisa og økende geopolitiske spenninger gjennom autoritarisme og krig. Dette er del av et globalt fenomen, som er åpenbart i alle de store kapitalistlandene.
Men Trumps gjenkomst betyr ikke konsolideringen av fascisme i Amerika. Trump kom til makten på grunnlag av løgner, der han utnyttet skuffelsen og raseriet til breie deler av befolkningen. Mellom installeringen av det nye regimet og gjennomføringen av hans politiske orienteringer ligger arbeiderklassens motstand, som trer inn i enorme sosiale kamper.
Denne store motsetningen definerer den nåværende situasjonen. Mens styringsklassen forflytter seg voldsomt til høyre, er massenes generelle bevegelse til venstre, mot sosial og politisk radikalisering, i USA og internasjonalt. Og mens styringsklassen har forlatt de demokratiske idealene som er nedfelt i USAs Uavhengighetserklæring, og på nytt hevdet av Lincoln under borgerkrigen, har ikke arbeiderklassen gjort det. De forblir dypt innlemmet i de amerikanske massenes bevissthet. Disse idealene – om likhet, frihet og rettferdighet – finner deres sanne uttrykk i dag i programmet for internasjonal sosialisme.
Den revolusjonære bevegelsen baserer seg på denne dypt anlagte sannheten. Arbeiderklassen, som står overfor stadig forverrede betingelser av utbytting og ulikhet, er den eneste sosiale kraften som er i stand til å konfrontere og omvelte oligarkiet Trump representerer.
Der USA og verden går inn i perioden av Trumps andre presidentskap er den vesentlige oppgaven å bygge et sosialistisk og revolusjonært lederskap innen arbeiderklassen.