En av de første handlingene Donald Trump foretok etter hans innsverging på mandag var å utstede en utøvende ordre som trekker USA fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Ordren anførte som en av årsakene til denne brå fratredelsen, «WHOs feilhåndtering av Covid-19-pandemien (og andre globale kriser), unnlatelsen av å vedta presserende nødvendige reformer og organisasjonens manglende evne til å demonstrere uavhengighet fra den irrelvante politiske innflytelsen fra WHOs medlemsland», en referanse til Kina.

Trump refererte også til USAs uforholdsmessige finansiering av WHO sammenlignet med Kina, selv om de vurderte bidragene er basert på et lands bruttonasjonalprodukt, og USA faktisk besørger rundt 18 prosent av WHOs samlede finansiering, godt under landets 27 prosent andel av verdensøkonomien.

Lawrence Gostin, professor i global helse ved Georgetown University i Washington DC og direktør for WHO Collaborating Center on National and Global Health Law, sa om Trumps utøvende handling: «Dette er den mørkeste dagen for global helse jeg noen gang har opplevd. Trump kan meget vel så frøene for den neste pandemien.»

Dagen etter signeringen av den utøvende ordren om å trekke seg ut, tilbød WHO et saktmodig formulert svar:

Verdens helseorganisasjon (WHO) beklager kunngjøringen om at USA har til hensikt å trekke seg fra organisasjonen.

WHO spiller en avgjørende rolle i å beskytte helsen og sikkerheten til verdens folk, inkludert amerikanere, ved å adressere de grunnleggende årsakene til sykdom, bygge sterkere helsesystemer og oppdage, forebygge og respondere på helsekriser, inkludert sykdomsutbrudd, ofte på farlige steder dit andre ikke kan dra.

USA var et grunnleggende medlem av WHO i 1948 og har deltatt i å forme og styre WHOs arbeid siden den gang, sammen med 193 andre medlemsland, inkludert gjennom sin aktive deltakelse i World Health Assembly og Executive Board. I over syv tiår har WHO og USA reddet utallige liv og beskyttet amerikanere og alle mennesker mot helsetrusler. Sammen fikk vi slutt på kopper, og sammen har vi brakt polio til randen av utryddelse. Amerikanske institusjoner har bidratt til og dratt nytte av medlemskapet i WHO.

Med deltakelse fra USA og andre medlemsland har WHO i løpet av de 7 siste årene implementert det største settet av reformer i organisasjonens historie, for å transformere vår ansvarlighet, kostnadseffektivitet og innvirkning i land. Dette arbeidet fortsetter.

Vi håper USA vil revurdere, og vi ser fram til å delta i konstruktiv dialog for å opprettholde partnerskapet mellom USA og WHO, til fordel for helsen og velværet til millioner av mennesker over hele verden.

USAs tilbaketrekking finner sted fem år til uka siden WHOs generaldirektør dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus erklærte en Folkehelsenødssituasjon av internasjonal bekymring (PHEIC) da Covid først brøyt ut i Wuhan, Kina. Det er imperialistmaktene, og framfor alt USA, som har ansvaret for de 27 millioner overtallige dødsfallene globalt som kan tilskrives pandemien siden den gang, inkludert 1,5 millioner overtallige dødsfall i USA. Det er de som gjorde langt mer enn å «feilbehandle» Covid-19. De fulgte en politikk for bevisst masseinfeksjon, «å leve med viruset», som har gjort denne dødelige sykdommen til en tilsynelatende permanent lidelse.

USAs avskjæring av tilknytninger til WHO vil bare øke sannsynligheten for framveksten av nye viruser, potensielt enda mer dødelige enn SARS-CoV-2, slike som H5N1 (fugleinfluensa) hvis dødelighet kan være 50 ganger så stor, med mindre det iverksettes akutte tiltak for å forhindre mutasjoner som gjør overføring fra menneske-til-menneske mulig.

Mangel av finansiering for WHO betyr at mange av programmene som har kontrollert spredningen av sykdommer som tuberkulose, HIV og meslinger vil se disse tidligere kontrollerte patogenene oppstå, spesielt i lav- til mellominntektsland (Afrika, Midtøsten og Asia) som er avhengige av programmene besørget av WHO. I tillegg, viruser som Ebola- og Marburg-viruset som nylig har brutt ut, kan finne veien inn i tette urbane befolkninger og spre seg ukontrollert over hele kloden.

Globale vaksinasjonstiltak som de siste 50 årene har reddet minst 154 millioner liv er truet. I løpet av denne tiden har vaksinasjoner mot 14 sykdommer (difteri, Hemophilus influenzae type B, hepatitt B, japansk encefalitt, meslinger, meningitt A, kikhoste, invasiv pneumokokksykdom, polio, rotavirus, røde hunder, stivkrampe, tuberkulose og gul feber) sett en reduksjon i spedbarnsdødlighet med 40 prosent globalt, og med mer enn 50 prosent på tvers av det afrikanske kontinentet.

En Lancet-studie fra 2024 tåler å bli sitert. Rapporten sa:

Vaksinene som er modellert i denne studien anslås å ha reddet 154 millioner liv siden 1974, 95 prosent av disse hos barn under fem år. Dette tilsvarer ni milliarder sparte leveår, og videre med tanke på den ekstra fordelen med redusert sykelighet har 10,2 milliarder friske leveår blitt oppnådd på grunn av vaksinasjon. Vaksinasjon mot meslinger har vært den største bidragsyteren og vil sannsynligvis forbli det. Vaksinasjon har stått for nær halvparten av den totale globale reduksjonen i spedbarnsdødelighet, og i noen regioner for de fleste av disse gevinstene (vedlegg s. 8). Som et resultat av 50 års vaksinasjoner har et barn født i dag en 40 prosent økning i overlevelse for hvert spedbarns- og barndomsår. Overlevelsesfordelene ved spedbarnsvaksinasjon strekker seg til over 50 år, et bemerkelsesverdig funn tatt i betraktning utelukkelsen av kopper og utelukkelsen av de forventede fordelene med humant papillomavirus (HPV), influensa, SARS-CoV-2, ebola, mpox og andre vaksiner som påvirker voksnes dødelighet.

Ett av fem barn mangler imidlertid tilgang til livreddende vaksiner. Ifølge Centers for Disease Control and Prevention (CDC) fikk over 14,3 millioner barn under ett år i 2023 ikke de anbefalte vaksinene. Dette er 2,7 millioner flere enn i 2019, året før pandemien. Nesten alle disse barna lever i lav- og mellominntektsland, hovedsakelig i Afrika og Sørøst-Asia. De inkluderer Angola, Afghanistan, Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, India, Indonesia, Nigeria, Pakistan, Sudan og Jemen. Til denne lista må man tillegge Gaza og hele Palestina.

Eleveringen av RFK jr. og heksejakta på dr. Peter Daszak

Ethvert amerikansk bidrag til forskning, opplæring og samarbeid om utviklingen og distribusjonen av vaksiner vil sannsynligvis bli en saga blott med Trumps elevering av antivaxxer og profesjonelle ødelegger av folkehelse Robert F Kennedy jr. til å lede helse og sosialdepartementet, Department of Health og Human Services (HHS). Folkehelse, i stedet for et globalt instrument for å forbedre befolkningens velvære, vil bli omgjort til et våpen for USAs nasjonale sikkerhetspolitikk, med vaksiner, medisiner og til og med viruser behandlet som virkemidler for tvang.

I denne forbindelse er det ikke en søkt tanke at hele den akademiske infrastrukturen blir utsatt for maktmidler. Man burde huske kommentarene fra David Feith, assisterende utenriksminister for østasiatiske og stillehavsaffærer i den første Trump-administrasjonen, som i juli 2024 talte til Heritage Foundation. Etter å ha fordømt statlig finansiering av internasjonal forskning som en nasjonal sikkerhetstrussel, la han til der han snakket til Heritage Foundation om hvordan et slikt samarbeid kunne bringes under kontroll:

Det kan gjøres gjennom Kongressen og den utøvende greina på forskjellige måter, for at den amerikanske regjeringen kan utføre en revisjon av all amerikansk statlig finansiert biomedisinsk og relatert forskning i Kina, og at denne revisjonen setter en streng ettårig frist som etablerer en antagelse om at denne forskningen, på grunn av det kinesiske politiske systemets karakter, kommer til å være ugjennomsiktig og usikker, og et netto negativt resultat for internasjonalt vitenskapelig samarbeid ... det vil i hovedsak etablere en revisjon og en avkreftelig antakelse som forhåpentligvis vil ha en svært dramatisk effekt ved å kutte ned på forskningssamarbeidet med Kina som amerikanske myndigheter og amerikanske universiteter og også amerikanske selskaper har vist seg ute av stand til skikkelig å overvåke.

Et sentralt element i denne antiKina-kampanjen er den mccarthyistiske heksejakta på forskere som dr. Peter Daszak, tidligere leder av EcoHealth Alliance, for deres prinsipielle arbeid for pandemiforebygging sammen med Kina. Det er skammelig at så mange forskere har stått på sidelinja og tiet. Arbeidende mennesker og ungdommen må komme til forsvar for Daszak og det avgjørende arbeidet han og andre utfører.

WHOs opprinnelser

WHO har for tiden kontorer over hele kloden, delt inn i WHOs seks Regionale Kontorer—Washington DC (Pan American Health Organization), København (Regional Office for Europe), Cairo (Regional Office for the Eastern Mediterranean), Brazzaville (Regional Office for Africa), New Delhi (Regional Office for South-East Asia) og Manila (Regional Office for the Western Pacific). Selv om den har vært den mest vedvarende internasjonale folkehelseorganisasjonen, var den ikke den første.

Framveksten av folkehelse som en disiplin var nært forbundet med den voksende klassekampen i miljøet under Den industrielle revolusjonen på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. I denne perioden vokste befolkningssentrene raskt, som forsterket innvirkningen av smittsomme sykdommer som etterlot de fattigste delene av arbeiderne med høy spedbarnsdødelighet og fortvilelse.

I 1851 ble den første av De internasjonale sanitærkonferansene avholdt i Paris. Tolv land deltok på møtet og sendte leger og diplomater for å diskutere hvordan man kunne stoppe spredningen av gul feber, kolera og pest. Spesielt hadde den nasjonale politikken på plass mislyktes med å kontrollere koleraepidemiene som skyllet over Europa i den første halvdelen av det århundret, og som seriøst forpurret handelen. Mange av kjøpmennene som bar hovedtyngden av karantenetiltakene oppfordret innstendig deres regjeringer til å støtte internasjonal handling.

Innen slutten av 1800-tallet banet framskritt innen bakterieteori og medisin veien for anvendelse av mer effektive former for sykdomsforebygging. Publikasjoner om sykdommer antok internasjonale klassifiseringssystemer som hjalp helsepersonell i frontlinja. I 1902 ble Pan American Health Organization opprettet som respons på gulfeberepidemier på den vestlige halvkula.

Den første utviklingen av folkehelseutdanning som en planlagt disiplin falt til de velståendes veldedighet, som Rockefeller Foundation, etablert i 1913, som bidro til å etablere folkehelseavdelingene ved Harvard og Johns Hopkins. Etter den første verdenskrigen og influensapandemien i 1918, som drepte mer enn 50 millioner mennesker og over hele kloden og infiserte mer enn 500 millioner, ble i 1920 Folkeforbundets helsekomité og helseseksjon opprettet.

Innen 1928 hadde de første antibiotikapreparatene blitt oppdaget, med utbredt bruk som behandling for infeksjoner som startet i 1942, i de første årene av den andre verdenskrigen. Det var på denne tiden den første formen for immunsviktvirus ble overført fra aper til mennesker i det sentrale Afrika. En mutert form av dette viruset ble seinere identifisert som et humant immunsviktvirus.

FNs nødhjelp og rehabilitering, grunnlagt i 1943, ble i kjølvannet av krigen etablert for å imøtekomme behovene til krigsofre. UNICEF ble opprettet i 1946 for å imøtekomme behovene til barn fra land som var ødelagt av krigen. To år seinere ble WHO stiftet i regi av FN.

Et forferdelig kolerautbrudd i Egypt, som krevde mer enn 20 000 liv, ansporet til en internasjonal respons, året før WHO ble etablert. Samtidig etablerte USA et nasjonalt malariautryddelsesprogram for å utrydde sykdommen som var utbredt i de sørøstlige delstatene.

WHO oppsto under senit av kapitalistiske oppnåelser, i etterkrigstiden da frykten for den sosialistiske verdensrevolusjonen greip styringsklassene. Utviklingen av en breit anlagt internasjonal folkehelseorganisasjon syntes å være en fornuftig investering mot farene fra den internasjonale arbeiderklassen.

Utviklingen til grunnleggelsen av WHO ble av mange av organisasjonens deltakere ansett som et uunngåelig og nødvendig uttrykk for den globale utviklingen av vitenskap og folkehelse. Organisasjonens bestrebelser forble imidlertid innenfor rammeverket av imperialismen og nasjon-stat-systemet som er uatskillelige fra kapitalismen. Selv om det progressive arbeidet som organisasjonen påtok seg har sett kopper utryddet og polio på randen av utryddelse, har WHO blitt offer for verdenskapitalismens motsetninger.