Det amerikanske presidentvalget i fjor fanget verdens oppmerksomhet. Trumps seier, som truer alvorlige konsekvenser for både den amerikanske arbeiderklassen og resten av verden, ble ansett som en prolog til store begivenheter. I Russland, som andre steder, var oppmerksomheten rundt det amerikanske valget uforlignelig. Alles øyne var rettet mot hendelsene i USA, selv om landet hadde opplevd Putins eget valg i mars samme år.
Denne oppmerksomheten på det amerikanske valget viser så visst hvor mye de russiske massene innser at krigen i Ukraina er knyttet til politikken til Det hvite hus. Presidentskiftet i Det ovale kontor har innpodet illusoriske håp i befolkningen om at det vil skje et skifte på fronten, i retning fred i stedet for en ytterligere eskalering av krigen.
Man kan ikke klandre arbeiderklassen for å håpe på en slutt på en krig utløst av amerikansk imperialismes provoserende politikk og Putin-regimets gjengjeldende eventyrlige trekk. Troen på at Trump ville være i stand til å stoppe krigen ble introdusert i arbeiderklassen av all tidligere politikk og uttalelser fra Putin-regimet og russiske medier. Men der det har konstruere Trumps image som en «venn av Russland» som er beredt til dialog, er det fremfor alt det russiske oligarkiet selv som har blitt offer for denne illusjonen.
Den russiske presidenten selv, der han talte på Valdai-diskusjonsforumet den 7. november, Oktoberrevolusjonens årsdag, reponderte først på Trumps seier ved å prise hans angivelige personlige egenskaper:
Først av alt kan jeg fortelle dere: hans opptreden på tidspunktet for forsøket på hans liv, jeg vet ikke, men jeg var imponert over den. ... En mann viser seg under ekstraordinære omstendigheter. ... Og han viste seg, etter min mening, på en helt riktig måte: modig.
Når det gjelder politikken i den første iterasjonen, vet jeg ikke, han vil høre det, men jeg velger å sier det her. Jeg snakker absolutt oppriktig: Jeg har inntrykk av at han ble forfulgt fra alle kanter, som ikke tillot ham å bevege seg. Han var redd for å ta et skritt til venstre eller høyre, for å si et ekstra ord.
Dermed, ifølge Putin, om det ikke var for «noens» forfølgelse ville Trump ha ført en mer uavhengig politikk, i tråd med hans verdenssyn. Hva Trumps uavhengige politikk betyr for Putin er imidlertid ikke kjent. Likevel, uten en klar forståelse av hva som skjer i USA, henga Putin seg til illusjoner om en rask løsning på den ukrainske krisa gjennom den nye amerikanske presidenten.
Putin fortsatte:
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje nå, jeg aner ikke, dette er tross alt siste periode for ham, hva han vil gjøre - Dette er spørsmålene hans. ... Det som har blitt sagt om ønsket om å gjenopprette forholdet til Russland, for å bidra til slutten av den ukrainske krisen, etter min mening, synes jeg det fortjener oppmerksomhet i det minste.
Han gratulerte derfor Trump oppriktig med valgseieren:
Og jeg vil derfor benytte anledningen til å gratulere ham med valget som president i De forente stater av Amerika. Jeg har allerede sagt at vi vil samarbeide med ethvert statsoverhode som nyter det amerikanske folkets tillit.
En-og-en-halv måned seinere, den 19. desember, opptrådte Putin direkte på lufta for å oppsummere resultatene fra 2024 og svare på spørsmål fra journalister. Som del av den sendingen ble et spørsmål stilt av CNN-journalisten Keir Simmons angående Putins politikk når Trump overtar Det hvite hus. Putin svarte:
Jeg har ikke snakket med ham i det hele tatt på mer enn fire år. Jeg er klar for det, selvfølgelig, når som helst, og jeg vil være klar for et møte om han ønsker det ... vi vil ha mye å snakke om.
Litt seinere stilte Simmons et annet spørsmål angående Putins vilje til å oppnå kompromisser om Kiev, om Putin var villig til å inngå kompromisser som repons på kompromisser fra Kiev. Putin ga dette svaret:
Politikk er kunsten å inngå kompromisser. Og vi har hele tiden sagt at vi er klare for både forhandlinger og kompromisser. Det er bare det at den motsatte siden, i bokstavelig og overført betydning av ordet, har nektet å forhandle. ... Resultatet av slike forhandlinger er alltid kompromisser.
Der han snakket videre om å fryse konflikten, sa Putin:
Det å stoppe i ei uke betyr å gi fienden en sjanse til å få fotfeste i disse posisjonene, gi dem en sjanse til å ta en pause og få fram nødvendig utstyr og ammunisjon. ... Det vi trenger er ikke en våpenhvile. Det vi trenger er fred – en langsiktig, varig fred med garantier for Den russiske føderasjonen og dens borgere.
En viktig faktor som ligger til grunn for de russiske oligarkenes sympatier for Trump er deres delte fiendtlighet mot demokratiske rettigheter og forpliktelsen til prinsippet at alle aspekter av det sosiale liv må underordnes oligarkiets interesser. Rodion Belkovitsj, en førsteamanuensis ved Higher School of Economics (en bærebjelke i det russiske oligarkiets ideologiske tenkning), erklærte i et intervju den 7. januar, med åpenbar beundring for Trump:
Det som nå skjer i Amerika i konteksten av Donald Trump og hans nye team kan, om enn noe prematurt, kalles en ny borgerlig revolusjon. ... Trumps og Musks målsetting om å kutte budsjettutlegg, om å redusere alle slags føderale etater er et forsøk på å frigjøre individet for et nytt teknologisk gjennombrudd, for å akselerere framskrittstakten, fordi framskrittet har avtatt noe i sammenheng med alle endringene som den amerikanske republikken har gjennomgått i det tjuende århundre. ... Så jeg vil kalle det en ny borgerlig revolusjon som bruker plass og internett til å realisere kapitalistenes interesser i en helt ny uforlignelig skala.
Slike tanker, som er nærmere vanvittig fantasi snarere enn vitenskapelig analyse, reflekterer likevel, om enn på en forvrengt måte, den virkelige tilstanden kapitalister over hele verden står overfor.
Påstanden at Trumps politikk er «et forsøk på å frigjøre individet» er et dekke for det faktum at Trump leder en prosess for direkte sammenslåing av statsmakten og selskapene, slik at finansoligarkiet ikke blir begrenset i sine «eksperimenter» med anliggendet den «nye verdensordenen». Men finanskapitalens dominans er ikke lenger forenlig med selv tidligere formelle demokratiske institusjoner. Finansoligarkiet krever en tofrontskrig: i utlandet og hjemme, mot arbeiderklassen.
Fra de amerikanske oligarkenes ståsted er hovedproblemet ikke institusjonene selv, som Trump-teamet vil ha små problemer med å «reformere» eller forkaste i henhold til deres mål, men den viktige rollen de mest grunnleggende demokratiske rettighetene spiller i arbeiderklassens kamp.
Så lenge slike rettigheter vedvarer, vil ikke oligarkiet, imperialismen og de borgerlige nasjonale regimene være i stand til å føre krig på den mest heftige og konsekvente måten i deres egne interesser, slik de presenterer den i deres kabinetter. Dette fører dem til den konklusjon at det er nødvendig å undertrykke arbeiderklassen internt, som er umulig uten etableringen av et diktatur.
Uansett de russiske oligarkenes håp om «fred» med Trump, innen noen få uker etter hans valg, har det blitt åpenbart at Trumps uttalelser før valget om en «fredelig politikk» var tomme demagogiske løfter. Hele hans politikk vil faktisk være sentrert om å styrke amerikansk imperialismes hegemoni, som ikke betyr å negere Bidens tidligere og allerede eskalerende politikk, men å utvikle og utvide den i en uforlignelig skala.
Trump hadde allerede før han tiltrådte truet med å annektere Canada, invadere Mexico og gripe Grønland og Panamakanalen med militære midler. Så, noen dager etter hans innsettelse, truet Trump Russland med nye sanksjoner. Disse utviklingene har skapt betydelig angst og sår splid mellom fraksjonene i det russiske oligarkiet og det byråkratiske apparatet som Putin manøvrerer mellom.
Den mest levende manifestasjonen av posisjonene til den seksjonen av oligarkiet som er fast bestemt på å føre krig i Ukraina inntil seier kan bli funnet på pro-fascist kanalen Tsargrad, eid av den russiske oligarken Konstantin Malofeev. En artikkel skrevet av Ilya Golovlev, publisert 15. desember på den offisielle nettsiden til Tsargrad, under tittelen «Ei felle for russerne er satt ...» tok for seg spørsmålet om å fryse konflikten.
Men hva vil Russland gjøre dersom Kiev plutselig erklærer en ensidig våpenhvile? Et slikt scenario er fullt mulig. ... Vestlige politikere og media vil framheve dette trekket som et framskritt fra Ukrainas side, i et forsøk på å få slutt på den blodige konflikten. Og Russlands avslag vil bli presentert som aggressiv opptreden og et ønske om å fortsette fiendtlighetene. ... Og alt dette overlapper selvfølgelig perfekt med Trumps «plan», som også innebærer å fryse frontlinja, derdet skal opprettes en demilitarisert buffersone.
Artikkelen går videre til å konkludere:
Det er stor sannsynlighet for at dersom Zelenskyj går inn for en våpenhvile, vil noen representanter for våre eliter, som i prinsippet går inn for forhandlinger og er ganske tilfredse med Trumps «plan», prøve å sette oss ved forhandlingsbordet og fryse konflikten. ... Derfor må vi ikke stoppe. ... Vi trenger Kherson, Zaporizhzhya, Odessa, Kharkiv. Kanskje Sumy-regionen.
Følgelig mener en seksjon av det russiske oligarkiet helt korrekt at Trumps «plan» bare er nok en manøver fra amerikansk imperialisme, utformet som et nødvendig pusterom for en breiere krig mot Russland og USAs krigsforberedelser mot Iran og Kina.
Denne seksjonen av det russiske oligarkiet mener det er nødvendig å fortsette krigen inntil en seier er oppnådd, for å konsolidere erobringen av Øst-Ukraina og Krim med en varig fred og en garanti for Ukrainas nøytralitet i framtiden. Men for å sikre en slik avtale, hevder de, må Kreml gjøre alvorlige endringer i sin innenrikspolitikk. Først av alt, ved å reorientere økonomien helt på militære skinner, kutte de fleste sosiale utlegg, gjennom ei ny bølge av mobilisering og styrking av det repressive apparatet for å undertrykke den interne klassekampen.
En slik politikk fra styringsklassens side truer med å provosere fram en respons fra den russiske arbeiderklassen, som lenge har vært i en tilstand av voksende misnøye. Motsetningen mellom Kremls påstander om at de utkjemper en krig for hele landets beste, mens en gjeng oligarker blir rike mens arbeidere strever for å få endene til å møtes, vil med stor sannsynlighet bli enda skarpere dersom Putin tar i bruk flere elementer av denne politikken.
Dessuten ville en slik politikk intensivere konflikter innen styringsklassen, hvorav store deler helt klart innen tidlig i 2025 forventet et mer verdig utfall fra Putins regime i krigen i Ukraina. I denne forbindelse, rapporter fra tjenestemenn som beskrevet i en artikkel av onlinepublikasjonen Meduza (som er i opposisjon til Putin og står på Ukrainas side i krigen), er interessante. Der den baserer seg på ulike kilder innenfor eller nært det øvre sjiktet av det russiske statsapparatet, bemerket publikasjonen skuffelse innen styringseliten over krigens gang:
Hovedfornemmelsen er skuffelse. De har ventet på at krigen skulle ta slutt, på at kampene skulle ta slutt. Og tretthet har vært hovedfølelsen i lang tid. De er til og med lei av å vente.
Nå, på nesten det fjerde året, har krigen i Ukraina blitt til en slitende utmattelseskrig. På dette tidspunktet er den ukrainske siden nærmere utmattelse enn den russiske siden. Ukraina har mistet hundretusenvis av menn, med millioner såret. Oppløsningen av den ukrainske hæren og dens pågående tilbakeslag er én årsak til diskusjonene innen deler av den amerikanske styringsklassen om muligheten for å fryse konflikten. Men ingenting av dette har noe å gjøre med et ønske om «fred». Delene av den amerikanske styringsklassen som nå favoriserer et midlertidig pusterom, gjør det fordi de mener USA trenger mer tid for å mønstre reserver for krig med både Russland og Kina, og tvinger deres europeiske partnere til å søke større støtte for den ukrainske regjeringen i det som ville være en ny fase av krigen.
På den andre siden er det russiske oligarkiet i krise med tanke på krigens framtidsutsikter. Putin-regimet initierte invasjonen, der det planla raskt å få brakt krigen til en seirende avslutning og deretter inngå en gunstig avtale med imperialismen. Krigens forløp har vist at denne strategien til Putin-regimet har vært en elendig fiasko, og en svært kostbar en.
Den russiske hærens nåværende militære styrke og den russiske økonomiens reserver er nesten uttømt. Dersom imperialismen lykkes med å besørge Ukraina våpen og, om mulig arbeidskraft, vil den russiske hæren møte, om ikke nederlag, i det minste fraværet av en positiv utvikling på fronten. En slik situasjon truer forverringen av den politiske krisa på toppen og ei bølge av utbredt misnøye nedenfra.
Putins regime søker å oppnå det umulige. Det ønsker å forhindre åpen klassekonflikt inne i landet og en direkte konfrontasjon med imperialistmaktene over Ukraina, samtidig som det vinner hva det anser som nødvendige territorier og posisjoner i Ukraina. Som resultat blir det tvunget til å manøvrere for å redde både sin sosiale og geopolitiske posisjon og forbli lojalt mot det russiske oligarkiets interesser. Dette betyr at Putins politikk vil være basert på håpet at Trump vil gå med på fredsvilkår som er akseptable for det russiske oligarkiet, som kan presenteres som en «stor seier».
Derfor søker den russiske hæren nå å snu situasjonen ved fronten til et punkt der selv amerikansk imperialisme vil måtte erkjenne behovet for et langt i stedet for et kort pusterom. Dette krever imidlertid militære og økonomiske ressurser, som nesten er uttømt.
Vi har bemerket at Putins regime har en bonapartistisk karakter. Denne karakteren kom ikke ut av intet. Det er resultatet av alt av stalinismens tidligere politikk, som fullførte sitt svik mot Oktoberrevolusjonen i prosessen med Sovjetunionens kollaps og restaureringen av kapitalisme.
Det nye borgerskapet, som oppsto fra det sovjetiske byråkratiet, erklærte: «Imperialisme er noe bolsjevikisk tøys», hele politikken til det nye borgerskapet var å finne sin «rettmessige» plass i det imperialistiske verdenssystemet, der det forsøkte ikke å forarge dets «ny venn og partner». Men etter hvert som krisa forverret seg for hvert tiår som gikk ble imperialismens handlinger og politikk mer og mer aggressiv. Imperialistmaktene kan ikke akseptere at en sjettedel av jordas landmasse er kontrollert av et regime som ikke direkte adlyder dem og utgjør en hindring for deres profitter.
Russisk kapital, som har bygget et betydelig byråkratisk apparat med atomvåpen i ermet, på ryggen av den plyndrede sovjetiske statseiendommen, har respondert at den ikke ønsker krig, men den er heller ikke beredt til å kapitulere fredelig for ekspansjon. Denne doble og inkonsekvente politikken er en manifestasjon av russisk kapitals mellomposisjon i den globale arbeidsdelingen og rollen den spiller i den globale forsyningskjeden, som eksportør av råvarer til mer teknologisk framskredne land. Samtidig er Putin-regimet, på grunn av sin historiske opprinnelse, godt inneforstått med at krigsutviklingen varsler framveksten av en bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalismen. Det er dette oligarkiet først og fremst frykter.
Putin beveger seg i en stadig smalere ring, i forsøket på å manøvrere mellom de russiske arbeiderne og oligarkiet, mellom imperialismen og det nasjonale borgerskapet, og mellom ulike fraksjoner av det russiske oligarkiet. Hans politikk blir undergravd av både det voldelige utbruddet av imperialistvold og den globale klassekampens utvikling.
Arbeidere i Russland og verden står overfor en eksistensiell trussel som ingen fraksjon av borgerskapet har en progressiv respons for. Bare den internasjonale arbeiderklassen kan stoppe den videre nedstigingen til en ny imperialistisk verdenskrig som truer å bli en nukleær katastrofe for hele menneskeheten. For dette må arbeiderklassen mobiliseres rundt programmet for sosialistisk internasjonalisme, forsvart av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
Denne mobiliseringen krever derfor etableringen av russiske og ukrainske seksjoner av ICFI som kan forene russiske og ukrainske arbeidere for å styrte regimene for kapitalistisk restaurering innen rammeverket av kampen for verdenssosialisme, på grunnlag av gjenopplivingen av de bolsjevikiske tradisjonene fra Lenin og Trotskij, forståelsen av stalinismens kontrarevolusjonære rolle og lærdommene fra tidligere kamper.