Der Trump-administrasjonen setter i gang dens strøm av reaksjonære og diktatoriske tiltak faller Det demokratiske partiet og dets innordnede media raskt inn på rekke.

På et tidspunkt, i en ikke altfor fjern framtid, når dimensjonene av den politiske katastrofen som følger av Trumps gjenkomst til Det hvite hus blir åpenbare, vil Det demokratiske partiet og media forsøke å holde seg ulastelige for sammenbruddet av det amerikanske demokratiet. Derfor er det desto mer nødvendig å dokumenterer og bevare for ettertiden hva de har gjort og skrevet.

Dette gjelder først og fremst selve innvielsen. Det er ikke overraskende, men ikke desto mindre ekstraordinært, at under Trumps fascistiske tirade på mandag, som inkluderte et ondskapsfullt, personlig angrep på de forsamlede demokratiske kongressrepresentantene og tidligere presidentene, kom ingen av dem med et eneste ord i protest, enn si at de reiste seg og forlot.

Både forut for og etter innsettelsen erklærte ledende demokrater deres vilje til å «arbeide med» Trump. Dette inkluderer Biden (som i hans avskjedstale sa at han ønsket den «innkommende administrasjonen suksess»); New York-guvernør Kathy Hochul (som gratulerte Trump med seieren i en oppfordring «fokusert på samarbeid»); Vermont-senator Bernie Sanders (som i forrige uke skrev at han «ser fram til å arbeide med president Trump når han står med dette landets arbeidende familier»); og mange andre.

California-guvernør Gavin Newsom – ei spesiell målskive for Trumps personlige angrep – erklærte mandag at det er «kritisk behov for partnerskap, en delt forpliktelse til fakta og gjensidig respekt». Newsom la til at han ser fram til fredagens forventede besøk av Trump til Los Angeles, som fortsatt stavrer etter de katastrofale skogbrannene som har drept dusinvis og fordrevet tusenvis.

Det ser ikke ut til å falle inn demokratene at de har et ansvar for å tale for de 70 millioner menneskene som stemte mot Trump, enn si forsvare rettighetene til dem som er under angrep. De oppfører seg, som alltid, som bukkende feiginger.

Hva angår selskapsmedia, både trykte og fjernsyn, følger de et forhåndsdefinert manus. Fjernet er enhver referanse til «diktator», «fascisme» og trusselen mot demokratiske rettigheter – som kort ble reist i valgkampens siste uker. Den generelle presentasjonen er av Trump som en politisk koloss, med et uimotsigelig politisk mandat til å gjennomføre hans presidentskaps mest vidtrekkende mål.

Mest betydningsfull, der den representerer den generelle tonen, var den førende redaksjonelle lederartikkelen tirsdag morgen fra Washington Post, som eies av Amazon-boss og oligarken Jeff Bezos, som dagen før deltok på Trumps innsettelse.

Under headingen «Lyttende til president Trump» refererer Post til Trumps uttalelser om å skape en ny «gullalder for Amerika», der landet vil «blomstre og bli respektert igjen». Post repliserte: «Amerikanere kan lett si seg enige i slike mål. I løpet av de fire neste årene ønsker vi å komme oss forbi våre forskjeller, bygge et mer perfekt land og forbedre livet for alle. I den grad Trump kan bidra til å trekke i denne retningen, vil han ha utbredt støtte.»

Om den nye administrasjonens agenda, rådga Post at Trump «har et ansvar for å sørge for at hans politikk ikke setter [økonomien] i fare gjennom tollsatser og dårlig unnfangede deportasjoner av papirløse immigranter». Masseoppsamlinger og deportasjoner kan gå fram, men de må ikke være «dårlig unnfanget» – det vil si, de ikke må gjøres på en måte som undergraver selskapsprofitter.

Politico, en stor nettpublikasjon som dekker den amerikanske hovedstaden, eid siden 2021 av det høyreorienterte tyske mediemonopolet Axel Springer, tar imidlertid prisen for bukking. Den førte tirsdag morgen med en hovedartikkel, skrevet av sjefredaktør John Harris, med tittelen: «Tid for å innrømme det: Trump er en stor president. Han prøver fortsatt å bli en god en.» Med hans andre innsettelse, skrev Harris, «holder Trump makten under omstendigheter der fornuftige mennesker ikke kan benekte et grunnleggende faktum: Han er den største amerikanske figuren i hans æra.»

Dette om en dømt kriminell, patologisk løgner og bedrager som nettopp hadde levert en hatefull utblåsing mot den avtroppende administrasjonen, hans politiske opponenter, immigranter og breie deler av befolkningen i USA og over hele verden.

I relasjon til de politiske orienteringene som den nye Trump-administrasjonen implementerer, uttalte Politico bare at Trump ser ut til å være «beredt til å anvende hans andre periode, og andre sjanse, til å splitte nasjonen» på ei rekke anliggender, men konkluderte med håpet at en ny politisk æra ville oppstå etter Trumps andre periode.

«Det han ikke viste i hans første periode, eller på hans usannsynlige vei til en andre, var en evne til å bringe disse konfliktene til løsning, og forene landet på et nytt nivå av forståelse,» konkluderte Harris. «Dette ville kreve at Trump avslører en ny forståelse om seg selv, og hvordan han skal bruke de fire neste årene.»

Spesielt bemerkelsesverdig er medias behandling av nazisalutten levert to ganger på Capital One Arena av Elon Musk, Trumps primære støttespiller i oligarkiet, på direktesendt fjernsyn mandag ettermiddag. For det meste har amerikanske media begravd historien, som har eksplodert på sosiale media, eller de har publisert artikler som bagatelliserer eller stiller spørsmål ved dens betydning.

«Elon Musk antenner nettspekulasjoner over betydningen av en håndbevegelse», var New York Times’ tittel på deres overfladiske artikkel. Musk «antente spekulasjoner og skravling på nettet», skrev Times, og bagatelliserte med vilje den offentlige forargelsen over Musks umiskjennelige hyllest til hans fascistmodeller som bare «skravling». Times siterte det sionistiske og pro-genocidforbundet Anti-Defamation League som kalte Musks salutt, som har fått åpen hyllest fra Holocaust-fornektere og nynazister, bare «en kjeitete gestikulering i et øyeblikk av entusiasme».

Responsen fra Det demokratiske partiet og selskapsmedia på Trumps gjenkomst til makten understreker et grunnleggende faktum: Hele det politiske etablissementet tjener de samme oligarkiske interessene som Trump representerer. Uansett hvilke taktiske forskjeller som eksisterer mellom demokratene og republikanerne – i vesentlig grad over utenrikspolitikk og de beste metodene for å forsvare selskapsprofitter – disse fraksjonene er forent i deres underdanighet til finanseliten.

Det demokratiske partiet er spesielt livredd for å gjøre noe som kan utløse en bevegelse nedenfra eller oppmuntre folkelig opposisjon, ikke bare mot Trumps administrasjon, men hele rammeverket for kapitaliststyre. Som i responsen på 6. januar-kuppet må den virkelige betydningen av Trumps handlinger tildekkes.

Trumps regjering vil ende i en katastrofe av en uforlignelig skala, som begge kapitalistpartiene og selskapsmedia vil bære fullt ansvar for. De har muliggjort Trumps framvekst og banet vei for de autoritære tiltakene han nå implementerer.

Oppgaven med å motsette seg denne administrasjonen faller ikke på den diskrediterte politiske eliten, men på arbeiderklassen, i USA og over hele verden.