Dette er den tredje artikkelen i en tredelt serie. Del én ble publisert 12. januar 2025, og del to den 13. januar 2025.

Kampen mot imperialisme og krig

Ei stor gruppe av pseudo-venstre partiene som representerer velstående sjikt av middelklassen i Nord-Amerika, Vest-Europa og Australasia omfavner i dag åpent imperialistisk krig, der de bruker slagord om «menneskerettigheter» og raser mot såkalt russisk og kinesisk «imperialisme» for å legitimere, og til og med direkte støtte, nykolonialistiske militære operasjoner. De har stilt seg på linje med USA og NATO og har forsvart deres kriger i Jugoslavia, Libya, Syria, Ukraina og Russland og imperialistiske provokasjoner mot Kina over hele Sørøst-Asia.

En annen fløy av pseudo-venstre tendenser har oppdatert Kautskys «ultraimperialisme» – og hevder muligheten for en fredelig, ikke-voldelig, ikke-imperialistisk regulering av verdensøkonomien og relasjonene mellom de store kapitalistmaktene – gjennom konseptet «multipolaritet». De insisterer at USA og de europeiske maktene gradvis og fredelig kan akseptere deres forbigåelse av deres konkurrenter, framfor alt de ledet av Kina.

Dette er også den offisielle statspolitikken til kapitalistregimene i Russland og Kina som, der de framfor alt annet frykter framveksten av en revolusjonær bevegelse i deres respektive land og i den internasjonale arbeiderklassen, appellerer til andre stater overalt om å danne en motvekt til imperialistmaktene. Dette, håper de, vil styrke deres forhandlingsposisjon med imperialismen ved forhandlingsbordet.

Kapitalistiske og stalinistiske politikere på tvers av det afrikanske kontinentet har også omfavnet «multipolaritet». Et eksempel er Julius Malema, lederen for Sør-Afrikas Economic Freedom Fighters (EFF), som fremmer BRICS-landene – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – som ei motvekt til imperialismen. Han definerer BRICS som «ei progressiv og framtidsrettet» gruppe med et mandat til å få slutt på «imperialismens dominans av verden» og «som et alternativ til G7 og NATO-krigsalliansen». På samme måte har Booker Ngesa Omole, lederen av Kommunistpartiet i Kenya – marxistisk (CPK-M), sagt: «Overgangen fra unipolaritet til multipolaritet i global politikk presenterer en mulighet for revolusjonære til å omforme verdensordenen til fordel for de undertrykte og marginaliserte.»

Et slikt perspektiv er bankerott. Det antar at amerikansk imperialisme vil akseptere sin naturlige degradering. Realiteten beviser det motsatte. Washington har vært i endeløse kriger de tre siste tiårene på tvers av Øst-Europa, Midtøsten og Afrika i et forsøk på å oppveie sin økonomiske nedgang. David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, skrev i forordet til hans verk A Quarter Century of War: The US drive for global hegemony: 1990-2016:

Det siste kvarte århundre av USA-initierte kriger må studeres som en kjede av sammenhengende hendelser. Den strategiske logikken i USAs pådriver for globalt hegemoni strekker seg utover de nykoloniale operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionale krigene er del av USAs raskt eskalerende konfrontasjon med Russland og Kina. ^[1]

USA og NATO-maktene eskalerer i dag uopphørlig deres krig i Ukraina, med siktemålet å påføre Russland et avgjørende nederlag, inkludert et regimeskifte og i siste instans plyndringen av landets enorme naturressurser.

Samtidig forbereder Washington og deres allierte en ny front mot Kina, som av den amerikanske imperialismens strateger blir ansett som hovedtrusselen for deres globale hegemoni.

Det Israel-ledede genocidet mot palestinere, invasjonen av Libanon, regimeskiftet i Syria og bombingen av Jemen støttet av NATO-maktene er del av en regionsdekkende krig i Midtøsten, spesielt målrettet mot Iran, en alliert av Kina og Russland. Målet er å kontrollere den oljerike regionen.

Det nye stormløpet for Africa

En annen front vokser raskt fram som tar form av et nytt Stormløp for Africa. Drevet av interne kriser og konfrontert med den raskt avtakende posisjonen til amerikansk og europeisk imperialisme på verdensbasis, blir det afrikanske kontinentet og dets rike ressurser i tiltakende grad ansett som et nødvendig virkemiddel for deres andre krigsfronter.

Land som Den demokratiske republikken Kongo leverer kobolt, avgjørende for litium-ion-batterier som brukes i avansert militær maskinvare, mens sjeldne jordartsmetaller fra Sør-Afrika og Madagaskar er uunnværlige i produksjonen av elektronikk, lasere og sensorer som brukes i militære applikasjoner. På samme måte er uranforekomster i nasjoner som Niger og Namibia avgjørende for produksjonen av både kjernekraft og våpensystemer. Metaller som tantal, med rikelige forekomster over hele kontinentet, er avgjørende for missile styringssystemer. I tillegg er Afrikas rike reserver av olje og naturgass, i land som Nigeria og Angola, sentrale for å forsyne militære operasjoner over hele verden.

Ved å identifisere Afrika som en viktig geopolitisk region for sin kampanje for globalt hegemoni, har USA de tre siste tiårene startet kriger på tvers av kontinentet. Fra 1992 til 1994 utplasserte Washington tropper for å okkupere Somalia. Etter deres tilbaketrekking støttet USA Etiopias invasjon av Somalia i 2006, som seinere ble fulgt av Kenyas i 2011. Disse intervensjonene, med målsettingen å kontrollere stredet Bab el-Mandeb, et av verdens mest kritiske maritime strupepunkter, har resultert i titusenvis av somalieres død.

I løpet av 1990-tallet støttet også USA og europeiske makter den tutsi-ledede Rwandiske patriotiske front (RPF) mot den pro-franske hutu-ledede regjeringen som satt ved makten, som i 1994 brøyt ut i et genocid. Det ble fulgt av USAs støtte for rwandiske RPFs og Ugandas invasjoner av det mineralrike Zaire (i dag DR Kongo), for å installere et pro-amerikansk regime, som førte til den første og den andre Kongo-krigen, på 1990- og 2000-tallet, som etterlot over 5 millioner døde.

USA opprettet i 2006 AFRICOM med oppdrag å utøve større militær innflytelse over Afrika for å opprettholde og tilrettelegge for Washingtons utbytting av kontinentets enorme økonomiske ressurser og dets arbeidende masser. Siden den gang har Washington ført krig over hele kontinentet, der AFRICOMs dusinvis av utposter og samarbeid med lokale stedfortrederstyrker har blitt brukt for å igangsette kommandoangrep, droneangrep og hemmelige attentatprogrammer. Fra 2013 til 2017 var amerikanske spesialoperasjonsstyrker i kamp i minst 13 afrikanske land.

USA og europeiske makter lanserte i 2011 en regimeskifteoperasjon mot det oljerike Libya som drepte 50 000 mennesker og etterlot landet i kaos, uten fungerende sentralregjering og som et apokalyptisk landskap av ustabilitet. Rivaliserende stammefraksjoner oppsto, som konkurrerte om dominans over landets enorme oljereserver. Fram til i dag fortsetter ulike globale makter å kjempe om kontroll over landet, hvor utnytter lokale stedfortredere for å fremme deres interesser.

Washingtons sentrale bekymring i regionen er framveksten av deres hovedkonkurrent, Kina. Med et handelsvolum på $ 204 milliarder er Beijing allerede Afrikas største handelspartner. Gjennom initiativet Belt and Road har Kina pøst milliarder av dollar inn i store infrastrukturprosjekter, deriblant jernbaner, havner og energiproduksjonsanlegg, samtidig som landet har gitt betydelige lån til afrikanske stater, og undergravd innflytelsen fra de USA-dominerte institusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Beijings statsstøttede selskaper har sikret seg sentrale kontrakter for utvinningen av naturressurser, og har sikret tilgang til avgjørende mineraler og energileveranser. I telekommunikasjons- og teknologisektorene er kinesiske selskaper som Huawei stadig mer dominerende i byggingen av 5G-nettverk.

Washington har gjort det klart at de ikke vil tillate at Afrika faller til Kina. USA har signert hundrevis av avtaler verdt $ 14,2 milliarder med afrikanske land, i et første forsøk på å motvirke Kinas økende innflytelse. Avtroppende president Joe Biden besøkte i desember Angola hvor han sa: «USA er helt med på Afrika.» Et sentralt fokus for Biden var det USA-finansierte jernbaneprosjektet Lobito Korridoren som har som målsetting å tilrettelegge for transporten av avgjørende mineraler fra DR Kongo og Zambia gjennom Angola til globale markeder.

Gitt USAs avtagende evne til å konkurrere med Kina økonomisk krever stemmer i det amerikanske etablissementet en mer aggressiv militær tilnærming. Som USAs viseutenriksminister Kurt Campbell nylig sa: «Vi må gjøre mer, og vi må bestride kinesiske handlinger, ikke bare når det gjelder deres fremadrettede basestrategi, men deres ønske om å gå etter Afrikas sjeldne jordarter som vil bli avgjørende for våre industrielle og teknologiske evner».

USA er den mest aggressive av imperialistmaktene på kontinentet, men den samme dynamikken som driver Washington i retning krig, opererer også blant europeiske imperialiststater. Plaget av de samme politiske og økonomiske sykdommene som rammer Washington besitter de enda færre økonomiske ressurser til å hanskes med dem.

Frankrike har i over et tiår ført krig i Sahel-sonen, i forsøk på å opprettholde sin avtagende innflytelse på tvers av Afrika. Paris intervenerte i Libya (2011) og Mali (2013), etterfulgt av intervensjoner i Niger, Burkina Faso, Tsjad og Mauritania i 2014. I Burkina Faso spilte Frankrike i 2015 en sentral rolle i avsettingen av president Blaise Compaoré. Til tross for dette har masseprotester tvunget franske tropper til å forlate Mali, Niger og Burkina Faso, der de nye regimene har søkt tettere militær hjelp fra Russland og økonomiske tilknytninger til Kina. Senegal, Tsjad og Elfenbenskysten planlegger nå det samme.

Tyskland, som aldri tilga tapet av landets kolonier i Afrika til Storbritannia og Frankrike etter den første verdenskrigen, har intervenert i Mali og Niger. De to siste årene har kansler Olaf Scholz aggressivt turnert Afrika med høytstående næringslivsrepresentanter for å annonsere milliardinvesteringer. Berlin prøver å sikre seg tilgang til afrikansk energi og råvarer, og lukrative salgsmarkeder og billig arbeidskraft.

Britisk imperialisme, en gang den dominerende makten på tvers av Afrika, prøver å gjenopprette sin tidligere innflytelse. Den britiske utenriksministeren David Lammy sa «det ville være en stor feil av Labour å overse Afrikas betydning». Storbritannia har BATUK-basen i Kenya, Storbritannias største base i Afrika. Landets tropper har ført krig i Mali og i Sør-Sudan, og trener regelmessig afrikanske styrker som stedfortredere på tvers av kontinentet. Data om Storbritannias posisjon for utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Afrika fra 2004 til 2019 viser at FDI i Afrika toppet seg i 2019 på £ 50,5 milliarder, nesten det dobbelte relatert til 2004.

Den permanente tilstedeværelsen av europeiske hærer på kontinentet viser at disse maktene ikke bare er avhengige av stedfortrederstyrker og det afrikanske borgerskapet for å håndheve deres interesser i Afrika. De forbereder seg på en massiv eskalering av krig på tvers av kontinentet.

Valget av Donald Trump vil ytterligere framskynde denne militariseringen på kontinentet, der europeiske hovedsteder, konfrontert med trusselen om ytterligere handelskrigstiltak fra Washington og en økt konkurranse fra Kina, aggressivt jakter på nye markeder, råvarer, investeringsmuligheter og billig arbeidskraft.

Sosialisme kontra borgerlig nasjonalisme

De kapitalistiske og nasjonalistiske regimene i Russland og Kina, som representerer interessene til oligarker skapt av den stalinistiske restaureringen av kapitalisme, har ingen progressiv respons. De representerer ikke en vei for fredelig utvikling for de afrikanske massene. Snarere veksler de mellom sabelrasling og bankerotte oppfordringer til «fredelig sameksistens» med imperialismen.

Hva angår de afrikanske styringselitene er det ingenting som avslører deres fallitt mer enn at de tilbyr seg som nikkedukker for imperialismen. Egypts president Abdel Fattah al-Sisi er en sentral militær alliert av amerikansk imperialisme og spiller en avgjørende rolle i det palestinske genocidet. Rwandas Paul Kagame har utplassert tropper for å knuse et islamistledet opprør i Nord-Mosambique for å beskytte den franske energigiganten Totals milliardinvesteringer i gassutvinning. Ugandas Yoweri Museveni har sendt tropper til Sudan, Sør-Sudan, Rwanda, DR Kongo og Somalia for å fremme amerikanske interesser. Og Kenyas president William Ruto har reist til Washington for å bli en alliert ikke-medlem av NATO, der kenyansk politi på vegne av amerikansk og canadisk imperialisme er utplassert til Haiti for å terrorisere befolkningen til underkastelse.

I Vest-Afrika truet Nigeria i fjor med å lansere en militær intervensjon mot nabolandet Niger, etter at den pro-franske presidenten Mohamed Bazoum ble styrtet av militæret. Trusselen var innrettet på å bevare Washington og Paris’ innflytelse over den fattige, men ressursrike nasjonen. Nigeria avsto imidlertid til slutt, på vakt mot at en slik intervensjon kunne antenne utbredt sosial uro innen landets egne grenser.

I det sørlige Afrika har de tidligere nasjonale borgerlige frigjøringsbevegelsene som en gang førte væpnet kamp mot kolonimakten Portugal og mot de USA og britisk-støttede settlerstatene Sør-Rhodesia (Zimbabwe) og Sør-Afrika, forvandlet seg til sentrale instrumenter for imperialismen for å opprettholde dens kvelertak over den mineralrike regionen.

Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) har styrt Sør-Afrika siden 1994; Folkets bevegelse for frigjøringen av Angola (MPLA) og Frelimo har kontrollert henholdsvis Angola og Mosambik siden 1975; Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU–PF) har styrt Zimbabwe siden 1980; og South West Africa People’s Organisation (SWAPO) har vært ved makten i Namibia siden 1990.

I alle tilfeller har de sløyd sosiale tjenester, sagt opp offentlig ansatte, devaluert deres valutaer og privatisert nasjonal industri for å motta lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Fattigdom og sosial ulikhet har bare økt etter uavhengigheten, der såkalte «fritt-markedsreformer» har sikret at de på toppen har kunnet akkumulere enorm rikdom.

I siste instans, kampen om Afrika vil ikke kunne løses gjennom økonomi aleine, men vil bli drevet av militære vurderinger. Fornyet militær aggresjon og faren for en tredje verdenskrig kan bare avverges ved mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk og revolusjonært program.

Over hele verden utvikler det seg ei bølge av arbeiderklassens opposisjon mot ulikhet og kapitalistisk utbytting i form av streiker og protester. Afrika er raskt i ferd med å bli ei sosial krutt-tønne.

Fra 2016 til 2023 ble antallet protester på tvers av afrikanske nasjoner mer enn doblet. Data fra Armed Conflict Location and Event Data Project (ACLED) indikerer at fra januar 2016 til mai 2023 var det rundt 7 164 protester knyttet til saker som mat, lønninger og priser – 5 039 av disse fant sted etter utbruddet av Covid-19-pandemien i mars 2020. Afrika sør for Sahara har også sett den raskeste veksten av politiske masseprotester globalt, med en årlig økning på 11,5 prosent fra 2009 til 2019.

I Kenya eskalerte det som startet som landsomfattende protester mot skatteøkninger på arbeidere raskt til et opprør. Bare i Nord-Afrika har marokkanske arbeidere i år holdt mer enn 100 protester over lønninger og de høye levekostnadene. Protester har brutt ut mot IMF-innstramminger i Nigeria og Ghana, og opposisjon har økt mot USA-støttede autoritære regimer i Zimbabwe, Uganda og Mosambik.

Bevegelsen av arbeidere på tvers av Afrika i allianse med arbeidere i imperialistsentrene har makten til å kunne stoppe imperialistkrig og det nye Stormløpet for Africa, og til å omfordele verdens rikdom for å imøtekomme arbeiderklassens sosiale behov. Den kritiske oppgaven er å bringe inn i disse kampene en forståelse av kapitalismens krise som helhet, som finner sitt farligste uttrykk i imperialistkrig. Det er nødvendig å utvikle et politisk lederskap i arbeiderklassen som kan forene de separate kampene og legge grunnlaget for omveltingen av hele det sosio-økonomiske systemet gjennom den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Arbeidere og ungdom på tvers av Afrika trenger et parti som er fullstendig uavhengig av alle det afrikanske borgerskapets fraksjoner, imperialistmaktene og Kina og Russland, og som slåss for den internasjonale arbeiderklassens historiske interesser. Bare verdens trotskistbevegelse, som er legemliggjort i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), representerer et slikt parti. Byggingen av ICFI er derfor den mest presserende oppgaven i kampen for å forene arbeidere internasjonalt rundt programmet for verdens sosialistiske revolusjon.

Avsluttet

*******