Dette er den andre artikkelen i en tredelt serie. Del én ble publisert 12. januar 2025, del tre ble publisert 23. januar 2025.

Den nye epoken av imperialistisk barbari

For de afrikanske massene var kappløpet et nytt stadium av barbari. I flere århundrer hadde slavehandelen utgjort en sentral del av kapitalismens utvikling i Europa og Amerika, mens den underutviklet Afrika. Den fratok kontinentet millioner av funksjonsfriske mennesker, fordrev millioner flere, der de flyktet fra den grufulle kommersielle praksisen, og underbygget rovgriske kriger som forpurret kontinentets økonomi. Det er anslått at 18,5 millioner afrikanere ble solgt som slaver og sendt til de amerikanske kontinentene, Middelhavets kystregioner eller den arabiske halvøya. Som Karl Marx beskrev det i Kapitalen (1867): «Den kommersielle jakta på mørkhudede signaliserte det rosenrøde morgengry for æraen av kapitalistisk produksjon.» ^[1]

Etter Berlin-konferansen ble afrikanere kunstig kastet sammen innenfor kolonidefinerte territorier eller skilt av eksternt trukkede grenser. Suvereniteten til sentraliserte og ikke-sentraliserte enheter ble enten direkte avskaffet eller manipulert for indirekte imperialiststyre. Det anslås at 10 000 lokalsamfunn ble kastet inn i førti koloniterritorier.

Stammeidentiteter, en gang relativt flytende, ble rigid definerte og forankret. Europeiske kolonimakter klassifiserte og kodifiserte afrikanere i spesifikke grupper, ofte innordnet etter territorielt avgrensede administrative enheter eller basert på på-forhånd-eksisterende fordommer, som framstilte noen stammer som mer krigerske, andre som smartere og mer i stand til å tjene indirekte styre, eller som mer forretningsorienterte, hardtarbeidende eller late.

Økonomisk sett kvelte baseringen på primærvareeksporter og importerte produserte varer diversifiseringen, og innlemmet en avhengighet som formet koloniøkonomier i mange tiår.

Oppdelingen av Afrika, underbyggingen av stammeskiller og etableringen av utbyttende koloniøkonomier hadde ødeleggende konsekvenser for statene etter uavhengigheten som vokste fram etter den andre verdenskrigen. Dominert av borgerlige nasjonalistkrefter, forble disse nylig uavhengige økonomiene underordnet og avhengige av imperialistnasjoner for investeringer, teknologi og tilgang til globale markeder. I mellomtiden ble den splittende stammedynamikken konstruert av kolonimaktene foreviget av afrikanske styringseliter, som ytterligere forankret sosiale splittelser og undergravde enheten mellom arbeidere og de rurale massene.

Motivet for «den hvite manns byrde» ble snart nok nakent avslørt. Uthenting av profitter var det overordnede målet, som imperialistpolitikere som Joseph Chamberlain i Storbritannia og Jules Ferry i Frankrike, stolt innrømmet. Som én belgisk guvernør sa fra Kongo: «Så snart det var snakk om gummi, skrev jeg til regjeringen: ‹For å samle gummi i distriktet... må man kutte av hender, neser og ører.›» ^[2] Millioner skulle omkomme for å besørge drivstoff til transportbåndet av råvarer, fra landbruk og mineralutvinning, som ble sendt til Europa for å generere profitter.

Stikk i strid med koloninarrativet, som hevdet at de fleste stammene raskt aksepterte europeisk styre, brøyt det ut massemotstand. I dagens moderne Kenya førte Nandi-folket med hell en ti-år-lang geriljakrig mot britene, som i betydelig grad forpurret byggingen av Uganda-jernbanen og den britiske kontrollen av regionen før deres leder, Koitalel, ble myrdet under et falskt fredsmøte. I Etiopia utstedte keiser Menelik en mobiliseringsordre mot den italienske invasjonen og stoppet italiensk imperialisme fram til Mussolinis fascistinvasjon i 1936. I Tanzania startet Ngoni-, Matumbi- og Zaramo-folkene Maji Maji-opprøret (1905 til 1907) og i Vest-Afrika kjempet Ashanti-imperiet mot britisk kolonisering i det som nå er Ghana. Tusenvis av egyptere, sudanesere og somaliere mistet livet i kamper og trefninger mot europeiske styrker.

Men disse regionenes tilbakeståenhet, økonomisk og sosialt, gjorde at ingen effektiv motstand kunne tilbys. Afrikanere ble snart overmannet av de overlegne kombinerte styrkene til europeiske imperialister og deres lokale stedfortredere. Spyd og piler var ingen match for moderne europeiske våpen. For de samfunnene som hadde anskaffet seg musketter, var de totalt umoderne sammenlignet med det nye maxim-geværet som hadde ti ganger skuddhastigheten med seks ganger ladningen.

Umuligheten av effektiv motstand fra afrikanske samfunn var imidlertid ikke bare et resultat av militære faktorer. Stammesamfunn gjorde at små, spredte og diverse enheter og kongedømmer manglet enhver mulighet for opprettholdt motstand, enn si den revolusjonære omveltingen av imperialismen.

Motstand ble møtt med ekstreme former for brutalitet. Tysk imperialisme utførte sitt første genocid mot Herero-folket i dagens Namibia, og drepte 80 prosent av befolkningen, mange drevet ut i ørkenen for å sulte og tørste i hjel. For å håndheve kvoter og opprettholde kontrollen som trengtes for å pålegge tvangsarbeid, spesielt innen utvinningen av gummi og elfenben, innførte belgisk imperialisme en beryktet praksis i Kongo som innebar å kutte av hendene og ørene til arbeidere som ikke oppfylte kvotene. Britene var pionerer i bruken av konsentrasjonsleirer mot den nederlandske boergeriljaen i Sør-Afrika, en krig som utspant seg på den afrikanske befolkningens bekostning.

Den internasjonale sosialistbevegelsen og kampen mot krig

Utviklingen av den revolusjonære sosialistbevegelsen var uatskillelig knyttet til kampen mot imperialisme. De fineste representantene fra Den andre internasjonale, grunnlagt i 1889, advarte at imperialisme førte til krig som bare kunne avverges av arbeiderklassens revolusjonære kamp. Et bemerkelsesverdig utdrag fra Stuttgart-kongressen i 1907 uttalte:

«Kriger er resultatet av kapitalistnasjoners konkurransekamp om verdensmarkeder, for utvidelsen av kapitalistisk dominans i fremmede land. Arbeiderklassen, som lider mest under disse krigene, har ingen interesse av å støtte dem, men må i stedet motarbeide dem med all dens styrke.»

Denne resolusjonen understreket sosialisters ansvar for å «bruke de økonomiske og politiske krisene skapt av krig for å framskynde det kapitalistisk klassestyrets styrting og etableringen av sosialisme.» ^[3] Kongressen oppfordret arbeidere i alle land til å avvise patriotisme og stå samlet mot imperialisme, militarisme og koloniutbytting.

Men det politiske innholdet i disse resolusjonene ble undergravd av den stadige veksten av opportunisme innen partiene i Den andre internasjonale, forankret i «arbeideraristokratiet» som hadde nytt godt av imperialismens smuler og som i økende grad identifiserte deres interesser, i fredstid og i krig, med de økonomiske og politiske suksessene til deres «egen» imperialisme.

I strid med deres erklærte politikk, da krigen brøyt ut i august 1914 stemte hovedpartiene i Den andre internasjonale i deres respektive parlamenter for å støtte forlangendet om krigskreditter. Dette markerte Den andre internasjonales kollaps.

Bare en relativt håndfull sosialistledere opponerte mot opportunistenes kapitulasjon for bølga av imperialistisk sjåvinisme. De mest framsynte av disse revolusjonære internasjonalistene, som Vladimir Lenin, Leo Trotskij og Rosa Luxemburg, intervenerte for å bevæpne arbeiderklassen politisk. I deres hovedverk insisterte de på at krig hadde oppstått fra kapitalismens økende motsetninger. Krigsutbruddet var et voldelig uttrykk for det faktum at den progressive epoken av kapitalistisk utvikling og nasjon-stat-systemet var over. Det eneste alternativet var sosialistisk revolusjon.

Luxemburg hevdet kraftfullt i hennes berømte Junius Pamflett om «Det tyske sosialdemokratiets krise»:

Verdenskrigen er et vendepunkt. For første gang har åtselsdyrene som er sluppet løs på alle verdensdeler av det kapitalistiske Europa brutt seg inn i selve Europa. Et skrekkens skrik gikk gjennom verden da Belgia, den dyrebare juvelen i den europeiske sivilisasjonen, og da de mest opphøyde kulturminnene i Nord-Frankrike falt til ruiner under innvirkningen av de blinde ødeleggelseskreftene. Denne samme «siviliserte verden» så passivt på mens den samme imperialismen forordnet den grusomme ødeleggelsen av ti tusener fra Herero-stammen og fylte sanda i Kalahari med gale skrik og dødsrallingene fra menn som døde av tørst ... som i Tripoli hvor ild og sverd bøyde araberne under kapitalismens åk, ødela deres kultur og boliger. Først i dag har denne «siviliserte verden» blitt klar over at det imperialistiske udyrets bitt bringer død, at selv dets pust er vanære. ^[4]

I opposisjon til Den andre internasjonales kapitulasjon gikk Bolsjevik-partiet, som i 1917 skulle ta makten i Russland under lederskapet av Lenin og Trotskij, ut mot krigen. Tjue dager etter dens utbrudd forfattet Lenin en resolusjon som definerte konflikten som «en borgerlig, imperialistisk og dynastisk krig».

Resolusjonen erklærte at SPD var «et parti som har stemt for krigskreditter og gjentatt de prøyssiske junkernes og borgerskapets borgerlig-sjåvinistiske fraser». Dette var et «reint svik mot sosialismen. Under ingen omstendigheter kan oppførselen til Det tyske sosialdemokratiske partiets ledere tolereres, selv om vi antar at partiet var absolutt svakt og midlertidig måtte bøye seg for flertallet av nasjonens borgerlige vilje. Dette partiet har faktisk vedtatt en nasjonal-liberal politikk.» ^[5]

Det fulgte et skarpt oppgjør med det høyreorienterte flertallet i SPD og Karl Kautsky, representanten for «Det marxistiske senteret» innen SPD. Ved kjernen av konflikten mellom Lenin og Kautsky var deres motsatte vurderinger av kapitalismens framtid som et sosialt system og den objektive historiske nødvendigheten av sosialistisk revolusjon. For Lenin kom nødvendigheten av internasjonal sosialistisk revolusjon fra konklusjonen at utbruddet av imperialistkrig representerte åpningen av ei historisk krise i kapitalistsystemet, som til tross for våpenhviler og til og med fredsavtaler ikke kunne overvinnes.

Lenin insisterte at de økonomiske prosessene som lå ved kjernen av imperialistepoken – transformasjonen fra det nittende århundres konkurransekapitalisme til det tjuendes monopolkapitalisme – hadde skapt det objektive grunnlaget for utviklingen av en internasjonal sosialistisk økonomi.

Kautskys perspektiv var det diametralt motsatte, der han forsøkte å tilsløre de objektive årsakene til imperialistkriger og deres revolusjonære implikasjoner for å utvikle en antikrig strategi. Kautsky hevdet under opptakten til den første verdenskrig at «den voksende internasjonale sammenflettingen mellom de forskjellige finansklikkene» kunne føre til «en ny, ultra-imperialistisk politikk». Denne nye fasen ville «erstatte de gjensidige rivaliseringene av nasjonal finanskapital med den felles utbyttingen av verden, av internasjonalt forent finanskapital». ^[6]

I hans svar til Kautsky insisterte Lenin at avtaler mellom imperialistmakter aldri kunne bli permanente. Én imperialistisk koalisjon mot en annen, eller en «generell allianse som omfatter alle imperialistmaktene» er «uunngåelig ikke annet enn en ‹våpenhvile› i perioder mellom krigene. Fredelige allianser bereder grunnen for kriger, som i sin tur vokser ut av kriger; den ene betinger den andre, og produserer vekslende former for fredelig og ikke-fredelig kamp på ett og samme grunnlag av imperialistiske forbindelser og relasjoner innen verdensøkonomien og verdenspolitikken.» ^[7]

Trotskij trakk en annen fundamental konklusjon om krigen: Sosialistbevegelsen kunne ikke opprettholde en revolusjonær orientering innen nasjon-statens rammeverk. Dette var årsaken til Den andre internasjonales kollaps. Han insisterte: «I deres historiske krasj har nasjonalstatene også trukket med seg ned de nasjonale Sosialistpartiene... Der nasjonale stater har blitt en hindring for utviklingen av produksjonskreftene, har de gamle Sosialistpartiene blitt de viktigste hindrene for arbeiderklassens revolusjonære bevegelse.» ^[8]

For alle utviklingene i den globale økonomien i løpet av det siste århundret siden den første verdenskrigen, Lenin og Trotskijs analyse av både imperialismens økonomiske og politiske egenskaper har beholdt enorm samtidsrelevans. De samme konfliktene – over markeder, kilder til råvarer og tilgang til billig arbeidskraft – som førte til den første og den andre verdenskrig, fører ubønnhørlig til den tredje.

Fortsettes