Denne artikkelen er den første i en tredelt serie. Del to ble publisert den 13. januar 2025, del tre den 23. januar 2025.

For ett hundre og førti år siden ble imperialistmaktene samlet i Berlin for å formalisere regler for annekteringen og plyndringen av Afrika. Berlin-konferansen, avholdt fra november 1884 til februar 1885, resulterte i ratifiseringen av Den generelle loven, som akselererte europeisk koloniekspansjon i det som er kjent som Stormløpet for Afrika – the Scramble for Africa. Denne voldelige prosessen tegnet om Afrikas grenser, brøyt opp etniske, kulturelle og språklige landskaper, og forankret imperialistmaktenes kapitalistisk utbytting og plyndring som fortsetter til den dag i dag.

Konferansen, som hadde til hensikt å regulere interimperialistiske spenninger, intensiverte i stedet rivaliseringer som kulminerte i utbruddet av den første verdenskrigen i 1914, som resulterte i over 40 millioner dødsofre. Innen to tiår skulle den andre verdenskrigen bryte ut og kreve 70 til 85 millioner liv.

Antikolonimassebevegelsene som utviklet seg i kjølvannet av den andre verdenskrigen, sammen med den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, tvang stormaktene til å trekke seg tilbake fra direkte kolonistyreformer. Så langt fra å besørge drivkraften til økonomisk utvikling og sosial likhet og revitaliseringen av det bankerotte kapitalistiske nasjon-stat systemet, som lovet av borgerlig-nasjonalistiske krefter støttet av stalinister og antitrotskistiske pabloistiske tendenser, har imidlertid tiårene siden vist at denne uavhengigheten har mislyktes i å bringe meningsfulle eller varige forbedringer for livene til Afrikas arbeidere og rurale masser.

Eksperimentet med formelt uavhengige kapitaliststater i løpet av de seks siste tiårene har banet vei for et nytt Stormløp for Afrika, som del av imperialistmaktenes omfordeling av hele verden.

Kampen om kontroll over viktige mineral- og oljereserver, råvarer og markeder, som en komponent del av en global kamp for hegemoni mellom stormaktene og de framvoksende kapitalistmaktene: Russland, og framfor alt Kina, deres fremste økonomiske konkurrent, truer nå en konfrontasjon som kan antenne en global konflikt som bærer med seg faren for atomkrig.

Dagens imperialistkonferanser i det 21. århundre, med de forskjellige navnene G-7, G-20, De forente nasjoner og deres like, er ikke mer i stand til en fredelig deling av globale ressurser mellom de kapitalistiske og imperialistiske statene enn de var i Berlin for 140 år siden. Det eneste politisk levedyktige svaret på det marerittaktige imperialistscenarioet av uunngåelig krig er den revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av politiske orienteringer for sosialisme.

Berlin-konferansen

Otto von Bismarck, kansler for det nyskapte Tyske riket, åpnet den 15. november 1884 konferansen i Berlin om Vest-Afrika, i hans offisielle residens i byen.

Den relativt frie konkurransen som hadde preget den kapitalistiske utviklingen i 1860-årene ble fortrengt av en enorm produksjonskonsentrasjon i hendene på fabrikkeiere, bankfolk og big business. Finanskapitalens tidsalder hadde ankommet. Kolonialismen, som hadde vært for nedadgående, gjennomgikk en eksplosiv gjenoppvekkelse etter hvert som behovet oppsto for nye områder å investere i og etableringen av beskyttede markeder for å konsumere den enorme produksjonen av varer produsert av de framskredne kapitalistlandene.

Denne prosessen ble intensivert etter den økonomiske krisa på 1870-tallet, preget av Den lange depresjonen, som drev europeiske makter til å ekspandere inn i nye territorier som et virkemiddel for å lindre økende klassespenninger hjemme. Tretten år før Berlin-konferansen hadde Pariskommunen i 1871 – det første tilfellet i historien hvor arbeiderklassen tok makten og dannet en arbeiderstat – skremt livskiten av den europeiske styringsklassen.

Fallende industriell lønnsomhet og fallende jordbrukspriser ansporet til et søk etter alternative markeder, råvarer og investeringsmuligheter. Afrika, med sine overveldende ressurser – som gummi, gull og elfenben – og dets potensial som marked for europeiske varer, var et attraktivt mål. Samtidig med tiltakende konkurranse mellom imperialistmakter ble kolonisering en strategi for å sikre handelsruter, etablere økonomisk dominans, og hevde politisk innflytelse i møte med rivaliserende imperialistiske ambisjoner.

Til tross for fernissen av høflighet og diplomati var Berlin-konferansen sentrert om en hensynsløs og rovgrisk kamp blant rivaliserende grupper av nasjonale kapitalister for å styrke deres verdensøkonomiske og strategiske posisjon. Konferansen hadde deltakelse av representanter fra alle store europeiske imperialistmakter, sammen med USA, Tsar-Russland og Det osmanske riket.

Til tross for at 80 prosent av Afrika på tidspunktet for konferansen fortsatt var under tradisjonelt styre, var ingen afrikanere til stede ved forhandlingsbordet. Europeisk anerkjente suverene nasjoner som Marokko, Liberia og Etiopia ble ikke invitert. Sultanen av Zanzibar, som hadde blitt en brikke for britisk imperialisme i dens forsøk på å kontrollere den østafrikanske kysten og det vestlige indiske havet mot franske rivaler, bønnfalte om en invitasjon men ble ignorert av London.

Målet med konferansen var ikke initielt den umiddelbare oppdelingen av Afrika, men som den nigerianske historikeren Godfrey Uzoigwe hevder: «Den endte likevel med å disponere over territorium, ved å vedta resolusjoner knyttet til den frie navigasjonen av elvene Niger, Benue og deres tilgreininger; og fastsette reglene som skulle overholdes i framtiden med hensyn til okkupasjonen av territorium på Afrika kyster.» ^[1]

Konferansens forløp, diskusjoner og konklusjoner gjorde det klart at kontinentets rike ressurser og menneskelige arbeidskraft skulle utbyttes for profitter. Dets fjell, innsjøer, elver, kanaler og kystlinjer var nå geostrategiske enklaver i konkurransen om verdenshegemoni. Selv de mest avsidesliggende regionene fikk en strategisk betydning som ofte oppveide deres umiddelbare økonomiske betydning.

Den britiske statsministeren lord Salisbury innrømmet kynisk: «Vi har vært engasjert i å tegne opp streker på kart hvor ingen hvit manns fot noen gang tråkket; vi har gitt bort fjell og elver og innsjøer til hverandre, bare forhindret av den lille vanskligheten at vi aldri visste nøyaktig hvor fjellene og elvene og innsjøene var.» ^[2]

Imperialistmaktene vedtok «the General Act of the Berlin Conference». To av dens artikler skulle spille en ødeleggende rolle i oppdelingen. Artikkel 34 var «doktrinen om innflytelsessfærer», som fastslo at enhver europeisk nasjon som ønsket å ta i besittelse en afrikansk kyst eller erklært «protektorat», måtte varsle andre undertegnere av Berlin-loven for å få dette ratifisert.

Artikkel 35 var «doktrinen om effektiv okkupasjon» som fastslo at imperialistokkupantene måtte demonstrere besittelse av et territorium, eller «autoritet» for å «beskytte eksisterende rettigheter, og som tilfelle måtte være, frihet for handel og transitt under de avtalte betingelsene». Dette prinsippet skulle bli katalysatoren for militær erobring av det afrikanske kontinentet.

Avtalen ble undertegnet og ratifisert av 13 av de 14 tilstedeværende nasjonene – der USA var unntaket – som etablerte rammeverket for erobringen, oppdelingen og utbyttingen av Afrika, et kontinent på over 28 millioner kvadratkilometer. USA valgte ikke å undertegne loven, opptatt av sin egen kontinentale ekspansjon og etniske rensing av den lokale indianerbefolkningen, og der landet adresserte utfordringene av industriell ekspansjon etter gjenoppbyggingsperioden etter borgerkrigen, og å opprettholde Monroe-doktrinen på tvers av Sør-Amerika – som snart skulle bli et verktøy for å pålegge dets egen form for semi-kolonial dominans i regionen.

Washington var imidlertid dypt involvert i saksgangen. De forsøkte å presse på for en «åpen dør»-politikk for frihandel som ville sikre deres tilgang til markeder kontrollert av andre – en strategi for imperialistisk utbytting som seinere skulle pålegges Kina. USA spilte også en sentral rolle i å støtte Belgias etablering av Fristaten Kongo under kong Leopold II, hvis brutale regime resulterte i anslagsvis fem til åtte millioner kongoleseres død gjennom tvangsarbeid og systematisk terror.

I populære presentasjoner initierte Berlin-konferansen Stormløpet for Afrika. Konferansen startet imidlertid ikke oppdelingen av Afrika, men fastsatte bare noen få regler for å styre plyndringsprosessen som allerede var i full sving. Frankrike okkuperte Tunisia i 1881 og Guinea i 1884. I 1882 invaderte britiske tropper Egypt, som på den tiden offisielt var del av Det osmanske riket. Italia underla seg deler av Eritrea i 1870 og 1882. Det tyske riket annekterte i april 1884 Tysk sørvest-Afrika (i dag Namibia), og tok seg i juli samme år inn i Togo og Kamerun.

På mindre enn tre tiår etter konferansen, med de eneste unntak av Liberia og Etiopia, ble 90 prosent av kontinentet, en femtedel av planetens overflate, skåret opp i rundt 40 koloniterritorier av fem store imperialistmakter. Frankrike hadde en dominerende posisjon i Vest-Afrika, Storbritannia dominerte i det østlige og sørlige Afrika, mens Belgia sikret seg Kongos enorme territorium. Tyskland overtok det som i dag er Namibia, Cameroon, Tanzania, Burundi og Rwanda. Portugiserne etablerte seg i dagens Guinea-Bissau, Mosambik og Angola. Spania, som hadde mistet de fleste av sine domener i Sør-Amerika, sikret seg deler av Marokko og Ekvatorial-Guinea.

Uzoigwe beskriver de uforlignelige konsekvensene av konferansen: «Det som er mest bemerkelsesverdig om vår periode er den koordinerte måten, hastigheten og den komparative lettheten – fra et europeisk synspunkt – som dette ble oppnådd med. Ingenting som det hadde noen gang skjedd før.» ^[3]

Ei uke før konferansen ble avsluttet den 26. februar 1885, etter 104 dager, erklærte Nigerias Lagos Observer, «verden har, kanskje, aldri vært vitne til et ran av en så stor målestokk». ^[4]

Fortsettes